Tilbake til den arabiske middelalderen!

Aladdin er tilbake på lerretet, i en ny tolkning av Disneys klassiske animasjonsfilm fra 1994. Som kjent har selskapet hatt en slags renessanse med live action-nyinnspillinger de siste årene, men Aladdin ser kanskje ut til å være den mest kontroversielle til nå.

Først, la oss gå tilbake til begynnelsen. I 1992 ble Disneys Aladdin lansert og det var en umiddelbar suksess. Det er nok flere grunner til dette: Som at historien er basert på et kjent eventyr som rommer magi, sverd og spennende karakterer.

Robin Williams briljerte i rollen som den magiske ånden i lampen, Genie (etter det engelske ordet for ånd; «jinn»), og stjal hver scene han var med i.

I tillegg var det catchy sangnumre og god musikk som kledde den stemningsfulle arabiske scenen, som svingte fra fattige, mørke slumstrøk der den unge Aladdin stjal fra markedene for å overleve, til Sultanens spektakulære palass.

Filmen var regissert av John Clements og Ron Musker, som også var med å på skrive manus, og den hadde vært under planlegging i en eller annen form siden 1988.

Linda Woolverton foreslo å basere Aladdin-filmen på klassiske eventyrfilmer som The Thief of Bagdad fra 1940.

Det er bare å se på utseendet til Genie kontra ånden i den filmen, for ikke å glemme karakteren Jafar som ikke er veldig ulik karakteren Jaffar og sidekicket Abu (menneske i filmen, ape i animasjonsfilmen).

Herifra var veien kort til studioets velsignelse. I 1991 leverte Clements og Musker det første utkastet til filmens manus.

Skal vi gå enda lenger tilbake, helt til den egentlige begynnelsen, kan det nevnes at Aladdin i sin første kjente form egentlig foregikk i Kina.

Ikke var det en av de originale eventyrene i 1001 Natt heller, i likhet med Ali Baba og de førti røverne og Sinbad Sjøfareren. Ironisk nok de tre kanskje mest berømte eventyrene fra boken.

Aladdin fikk to oppfølgere, The Return of Jafar (1994) og Aladdin and The King of Thieves (1996), men disse gikk utenom kinoen og ble lansert direkte på video. I tillegg ble det produsert en animert TV-serie mellom 1994 og 1995, som tok opp tråden fra The Return of Jafar og foregår mellom denne og den siste filmen i trilogien.

Våren 2019 er altså en live action-nyinnspilling klar for kinoene. Regissert av ingen ringere enn Guy Ritchie. Ritchie har laget filmer med historisk bakteppe før, blant annet Sherlock Holmes (2009) og King Arthur: Legend of the Sword (2017), og han sparer ikke på kruttet når det gjelder spektakulære scener og kulisser. At han har laget Disneys live action-utgave av Aladdin er dermed kanskje ikke veldig overraskende.

Mena Massaud (født ett år før den originale animasjonsfilmen kom på kino) spiller Aladdin. Han er en ganske fersk og ukjent skuespiller foreløpig, men har blant annet spilt i en del kortfilmer og TV-serier som Amazons Tom Clancy´s Jack Ryan. Det samme kan sies om Namoi Scott, som spiller Aladdins «crush» Prinsesse Jasmine. Hun har gjort en del filmroller og TV-serier, men ikke noe så stort som Aladdin før nå. Ellers står navn som Navid Negahban (Sultanen), Nasim Pedrad (Jasmines tjener) og Billy Magnussen (en av Jasmines potensielle ektemenn; en svensk karakter som ikke var i animasjonsfilmen) på rollelisten.

Filmens «bad guy» er Marwan Kenzaris som Jafar. Kenzaris er en rutinert skuespiller, som har spilt i storfilmer som Ben-Hur (2016), The Mummy (2017) og Murder on the Orient Express (2017), så talentet hans ikke vært oppe til debatt. Heller det at han ser mye yngre ut enn den mystiske storvisiren fra animasjonsfilmen. I tillegg er stemmen hans mye lysere og høyere enn den animerte skurkens dype, mørke og truende røst.

Den store snakkisen er dog Will Smiths Genie. Will Smith trenger neppe noen nærmere introduksjon, og i tråd med animasjonsfilmens valg av skuespiller, passer nok et stort navn i denne rollen som det gikk mye spekulasjoner om da filmen ble annonsert. Hvem skulle fylle Robin Williams sko? Hvordan ville de gjøre Genie i dette formatet?

I den andre teaseren som kom ut fikk vi se ham komme ut av lampen, og mange reagerte på at effekten ikke så like naturlig ut som for eksempel Josh Brolins Thanos i Avengers-filmene. Kanskje er det gjort med vilje, da den blå ånden er en magisk skapning, og da det kan virke som om han tar en mer menneskelig form i store deler av filmen, jamfør traileren og bildematerialet som kom etterpå.

Miljøene vi har fått se har også fått noe kritikk for å virke for «shiny». Som nevnt hadde animasjonsfilmen også spektakulære palass bygget i hvit stein og dekorert med gull så mange steder som mulig, men en del folk har sagt at de syns alt virker hakket for pent. Som et lekesett basert på filmen istedenfor de faktiske kulissene. Tross alt — handlingen i Aladdin foregår i den arabiske middelalderen.

Innspillingen av Aladdin begynte i England i september 2017 og varte til mars 2018. I tillegg til studiet Longcross i Surrey var filmteamet også i Wadi Rum-ørkenen i Jordan og filmet. Nå, litt over et drøyt år etterpå, er Disney og Guy Ritchie klare til å snart invitere publikum med på en reise tilbake i tid, til middelalderens Agrebah. En tid med flygende tepper, blodtørstige banditter bevæpnet med sverd, magi og mystikk. Uavhengig av hvilke forventinger men har til Aladdin kan man nok si at det hele ser spektakulært og visuelt vakkert ut.

Les KINOMAGASINETs anmeldelse av filmen, som hadde norgespremiere 22. mai 2019, her:

Anmeldelse: Aladdin