Regissøren som overlevde kreftsykdommen og laget filmen «Håp»

– Sykdom blir ikke en viktig del av min neste film, sier Maria Sødahl som har laget en film basert på alt som skjedde en intens juleuke for noen år siden. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix.

Maria Sødahl er regissøren som ble gitt tre måneder igjen å leve. Etter en vellykket kreftoperasjon ble hun imidlertid friskmeldt.

Men å lage film om alt det som skjedde med henne, det var slett ikke planen.

Det tar også tid å komme seg etter senskader som følger i kjølvannet av kreftsykdom. Det å holde på konsentrasjonen i mer enn en time var lenge helt umulig, forteller regissøren. Men med et tilbud om å regissere en internasjonal storfilm, et tilbud som hun måtte takke nei til, kom lysten til å skrive.

– Venner oppmuntret meg til å fortelle min egen historie, men jeg strittet lenge imot. Jeg syntes det var for privat og navlebeskuende, dessuten ville jeg ikke fortelle en sykdomshistorie som egenterapi. Men den traumatiske opplevelsen sto i veien for all annen tematikk, forteller regissøren.

Det løste seg ved at hun lot Håp bli både en personlig film – og en film som sier noe allment. Og regissøren understreker at filmen handler mye mer om livet, enn om døden.

– Dødstrusselen pusher erkjennelsen av at livet er kort og døden uendelig lang. Livet blir dyrebart. Handlingene som utspiller seg i Håp over en drøy uke, speiler på sett og vis et helt liv for karakterene til Andrea Bræin Hovig og Stellan Skarsgaard. Jeg tror at mange vil kunne gjenkjenne seg i dette paret. Hvor livet har gått inn på et sidespor og kjærligheten mistes av syne, sier Sødahl.

Autentisk helsepersonell i rollene

Handlingen i filmen er satt til noen intense juledager, og dette er slett ikke et filmatisk grep. Kronologien er hentet direkte fra regissørens eget liv. Dermed er det midt i juleglitteret, på lille julaften, at karakterene Anja (spilt av Andrea Bræin Hovig) blir fratatt håpet. Hun blir faktisk frarådet å søke hjelp – være seg i det alternative eller i behandling utenfor landegrensene. I stedet blir hun oppmuntret til å forsone seg med at hun skal dø.

Filmens tittel Håp spiller på nettopp dette og reiser spørsmål som: Er det etisk forsvarlig å si til et menneske at det ikke finnes noe håp?

– Prinsipielt vil jeg svare nei – håp er en livsnødvendighet. Men et blindt og naivt håp, en fornektelse av realiteter, kan begrense pasientens mulighet til forsoning i nære relasjoner. Mens et «konstruktivt» håp handler ikke bare om overlevelse, det blir for mange et håp om forlenget levetid, sier Sødahl. Hun tilføyer:

– Kreft handler om å leve med konstant usikkerhet og vi er så ulike i måten vi takler dette på. Jeg tror derfor ikke det finnes en fasit på hvordan helsepersonell skal formidle håp, det krever en nesten umenneskelig evne til å avlese andre menneskers situasjon og behov.

Filmen kaller hun både en hyllest til helsepersonell som får denne krevende oppgaven, samtidig sier hun at den har et kritisk blikk på et system som ikke alltid gir gode arbeidsforhold.

– Alle rollene i helsevesenet er for øvrig besatt av reelle leger og sykepleiere for å styrke autentisiteten i historien. En fantastisk prosess som ga et fruktbart samarbeid mellom profesjonelle og amatører foran kamera, forteller regissøren.

En moderne dannelsesreise

Nå håper Sødahl «Håp» blir sett av et stort og bredt publikum – og avslører samtidig at hun har begynt å sysle med nye filmplaner:

– Det er vanskelig å snakke om det her, rett før premieren, men sykdom blir ikke en viktig ingrediens i mitt neste skriveprosjekt. Nå er jeg opptatt av de vanskelige 20-åra, hvor vi er fylt av naivitet og overmot, på jakt etter egen identitet.

Sødahl løfter enda litt mer på sløret om sitt neste filmprosjekt, og sier at historien vil handle om en ung kvinne i støpeskjeen, fortalt gjennom en «moderne dannelsesreise» til fremmede strøk.

– Jeg er nysgjerrig på hvordan en slik reise fortoner seg i dag i en globalisert verden, sammenlignet med min egen erfaring – fra midten av 80-tallet. Jeg har alltid abonnert på ideen av «å komme seg ut i verden», og å reise alene. Både for å bli kjent med egne røtter og å bli kjent med seg selv.

(NTB)