Med lyst til å skremme

Krimforfatteren Lisa Rostorp (Torill B. Falk) har isolert seg i leiligheten sin etter å ha blitt utsatt for et stygt overgrep. Scene fra Lyst.

Med Lyst har filmskaper Severin Eskeland laget en film helt fritt, for første gang.

Eskeland er regissør, produsent og manusforfatter til filmen som har fått kinopublikum til å føle seg kvalme og uvel på testvisningene den har hatt i forkant av kinopremieren.

– Hvordan fikk du ideen?

– Det er nok et resultat av at jeg var i gang med en annen film, som skulle produseres av et annet selskap, som gikk i vasken av økonomiske grunner. Vi hadde planlagt en innspilling på sommeren og satt av tid til det. Vi hadde vært på location-casting, men så ble det utsatt. Jeg tenkte så at det er lenge siden jeg har laget film selv, og nå hadde jeg forberedt meg så nå var det bare å sette seg ned å planlegge. Hvordan skal vi klare dette? Vi har en syv-åtte måneder på oss til å klare dette selv, vi må gjøre det enkelt, bytte location og få tak i skuespillere. Vi måtte produsere selv, betale selv, og få folk med på kreditt. Det ble en skikkelig utfordring.

– Hovedinspirasjonen her var David Lynchs Lost Highway, som jeg er veldig glad i, i tillegg til litt skrekkfilm.

– Jeg tenkte at vi skulle ta utgangspunkt i ei dame, en leilighet, og så lager vi oss en gimmick om at vi holder oss inne i leiligheten hennes gjennom hele filmen. Hun har en fortid som kommer tilbake og hjemsøker henne og så plotter vi inn en karakter til som kommer og ser på ting. Det er vanskelig å lage en hel film inne i en leilighet. Utfordringene var der så absolutt, men vi kjørte bare hardt på, rett og slett. Manuset var på 90 sider. Første klippet ble på to og en halv time, og da hadde vi fulgt manuset. Vi hadde da mye å ta vekk, men vi måtte fokusere på resten. Så det var den iveren etter å lage film igjen, etter å ha vært inn og ut av produksjonsselskaper med direkte manus. Det skjedde ingenting, man blir vant til bransjen for å si det sånn. Gjør jeg ingenting nå, er det ikke sikkert det kommer til å skje noe i det hele tatt, det gikk en fanden i meg om at film skal jeg lage uansett.

– Hvordan var det å lage denne filmen, kontra din forrige film, Snarveien?

– Når jeg nå ser på den filmen, så var Snarveien mer eller mindre luksus der vi hadde en stor stab og et budsjett på nærmere 12,5 millioner. Staben rundt meg gjorde det de skulle gjøre, hvor jeg sto for manus og regi, og det hele gikk veldig fint. Dette var jo min debut spillefilm, som har en viss angst med seg, men jeg synes det hele gikk veldig fint, i og med at jeg hadde egen klipper og produsent. Men så kommer filmen som jeg skal produsere selv, ha regi på og klippe selv, og da legger man på en måte hodet på hoggestabben. Det merker jeg godt nå når jeg er ferdig. Det var veldig gøy mens vi holdt på, men jeg har vært sliten det siste året. Likevel har man lyst til å begynne igjen med én gang, men da skal jeg ha med meg en klipper på neste prosjekt. Ellers blir man blind og forbanner alle filmguder i hele verden og sier nei, aldri igjen! Disse to filmene er veldig forskjellige, men jeg føler at jeg hadde mer kontroll med Lyst.

– Hvem er filmens hovedmålgruppe?

– Vi laget filmen for et nisjepublikum egentlig. Det er veldig overveldende at så mange kinoer har satt den opp, sist jeg sjekket var det over 50 stk. Dette er veldig positivt og jeg synes selvfølgelig det er veldig kjekt. Dette er ikke en film som er laget for alle, absolutt ikke. Det er en film som er laget for de som genuint liker skrekkfilm av den litt drøye sorten, men jeg skal heller ikke utelukke de som liker en god psykologisk thriller heller, for det er jo egentlig det filmen er. Jeg føler kanskje at den har fått en gal start, at det er den drøyeste filmen i Norge, bla bla bla. Det er sikkert den drøyeste filmen som har fått bred lansering på kino, det er den nok. Den er kanskje den drøyeste av alle produksjoner, men det er ikke en splatterfilm av den grunn. Det er langt ifra en splatterfilm. Men selvfølgelig, det kommer mange sterke scener, men det har jeg gjort for å styrke tematikken enda mer.

– De som elsker skrekkfilm stiller ofte store krav til hvordan de men er god grøsser bør være. Mener du at Lyst har de rette elementene i seg for å oppfylle krav og forventninger i en slik tøff sjanger?

– Jeg håper jo virkelig det! Altså, jeg lager filmer som jeg har lyst til å se, jeg setter meg ikke ned og tenker hva kommer de som ser denne filmen til å like? Jeg tenker bare på det jeg selv digger, og da lager jeg film ut i fra mitt eget syn. Snarveien er jo min tolkning av The Texas Chainsaw Massacre og Wrong Turn for eksempel. Og denne her er min tolkning av Lost Higway og Repulsion, altså filmer som jeg elsker virkelig masse. Nå skal jeg lage den type film. Er skrekkfilmfansen kritiske, javel, så det litt dumt, men jeg håper jo noen setter pris på uhyggen og klaustrofobiaen som oppstår inne i den leiligheten. Jeg kan jo aldri glede alle sammen, det går liksom ikke an.

– Lyst har fått aldersgrense 18 år, som er Norges strengeste grense. Svært få filmer får en slik aldersgrense, selv om de inneholder mye vold. Hva er dine tanker om det?

– Filmen har en tematikk som ikke passer for 15-åringer uansett. Dette er jo en psykologisk thriller som har ekstreme virkemidler. Tematikken er såpass drøy og seriøs, og alvorlig, at jeg tenker at 15-åringer ikke har noen glede av budskapet. De kunne kanskje hatt noen form for glede av alle de voldsscenene som kom etter hvert, men filmen er nok ikke deres type film. John Wick, for eksempel, er jo en ekstremt voldelig film, men den er uansett en mainstream popcorn-film, og det er absolutt ikke Lyst. Jeg må jo si at Lyst i all hovedsak ble laget for festivaler i utlandet. Det var det som var vår ambisjon. Vi trodde jo aldri at den skulle settes opp på kino. Det var det som gjorde det så «gerilja» også, at nå har vi laget en film i vårt selskap. Da stiller vi sikkert sterkere neste gang hvis vi skulle få støtte, med en egen spillefilm i stallen.

– Var det en utfordring å få de mest groteske scenene til å se ekte ut?

– Jeg tok kontakt med en kompis av meg som laget en jule-slasher film for et par år siden. Jeg så effektene hans og jeg ringte til ham og spurte hvordan skal jeg klare å få til for eksempel strupekutt? Jeg tenkte på den tiden at jeg tar en kniv og en liten ledning med blod i og lager en stripe på halsen. Jeg ser det i ettertid at det ikke hadde vært så bra. Han sa: «nei, nei, jeg kommer ned til deg Severin og bor hos deg i to måneder, så lager vi støp av halsen til folk, silikon og skikkelige ting». Det ble så bra til slutt, og jeg var veldig glad for at jeg ringte ham. Effektene har vært over all forventning. Det er ganske grufulle ting som blir vist og som ser veldig ekte ut.

– Du har elsket skrekkfilmer fra du var tolv år. Er dette årsaken til at du tøyer strikken helt med Lyst?

– Det er nok en av årsakene ja. Jeg elsker jo mainstream skrekkfilm, jeg ser jo alt som kommer ut. Jeg ser masse film, jeg venter ofte til de mest omtalte filmene kommer, men jeg ser masse dårlige skrekkfilmer også. Av alle grøssere som kommer ut er det kanskje bare fem prosent som er bra, men jeg ser kanskje 70 prosent av dem som lanseres. Da blir det ofte at man tenker , «joda den fungerte jo, den var ræva». Jeg skal liksom se de uansett. Jeg har ikke sett The Bye Bye Man enda, men jeg skal se den en gang. Jeg så nylig Split, den var ganske interessant, men kunne sparket litt mer, men det kommer sikkert av at forventningene mine var så store.

– Filmen lanseres 21.april 2017 på over 50 norske kinoer, men innspillingen var ferdig for lenge siden. Hva er grunnen til at det tok såpass lang tid før den fikk kinopremiere?

– Grunnen er at etter innspillingen så var jeg ganske trøtt. Da hadde jeg produsert, vært mer eller mindre produksjonsleder, fikset mat, hotellopphold, fått folk i fra Oslo over med fly, det hadde skjedd veldig mye på veldig kort tid. Når vi endelig var ferdige måtte jeg sette meg ned å si, jeg må ta meg en pause. Da begynte jeg ikke å klippe filmen før ca fire måneder etterpå, det føltes som et naturlig tidspunkt å begynne klippingen på. Før dette hadde jeg ikke sett et eneste opptak, jeg ville ikke høre om filmen, jeg måtte bare ha et avbrekk rett og slett. Jeg stod så jævli på den tiden, og vanligvis burde jeg sendt det til en klipper med en gang vi var ferdige, men vi hadde ikke penger til det. Jeg var gira på å gjøre dette selv, dette er tross at førte filmen i mitt eget selskap som jeg står 100 % for og har produsert helt selv. På denne tiden hadde vi ingen tidsavtale, planen var å få den ut på festivaler i utlandet, uten deadline og uten at noen maste om at nå må dere jobbe. Dette førte til at jeg tok den pausen. Så stod det i Aftenposten at det var 30 norske kinofilmer som kom ut, og vi stod oppført blant dem. Så var det noen som tok kontakt og jeg tenkte okay, kanskje jeg bare skulle snakke med de som det var fornuftig å snakke med tanke på sjangeren, nemlig Another World Entertainment. Etter at en grovklipp var på plass, besøkte jeg de i Oslo og viste den til dem, og da sa de at de likte den og ønsket å ta den uansett, men de måtte vente med utfallet i en periode. Ventetiden virket lang, og vi ble litt gale på veien og tenkte at vi ikke fikk det til likevel. De har sikkert sett den og så vil de ikke være ærlige, og tiden fortsatte å gå. Men en dag ringte Another World og fortalte at de alle hadde sett den og ønsket å gå for den. Jeg tenkte da, hæ, er du sikker på dette her? Joda, de synes den var spennende og ønsket å distribuere den på kino.

– Lyst blir også omtalt som en film i «rape revenge»-sjangeren, og et godt eksempel er I Spit on Your Grave-filmene. Hvor godt kjenner du til denne sjangeren fra før?

– Veldig godt. I Spit on Your Grave er jo en film jeg kjenner veldig godt til. Jeg har aldri snakket om at filmen er i den sjangeren selv og jeg har aldri tenkt på filmen som en film i den kategorien selv. Det var heller aldri ment sånn. Men i etterkant, når det ble nevnt, så ja, det er jo en kvinne som blir overgrepet og voldtatt, og hun tar sin hevn etterpå. Men det er ikke den typiske hevnen, det er veldig masse fantasi, hva som er ekte og fantasi. Den toucher veldig andre filmer mer enn den typiske I Spit on Your Grave-sjangeren. Men at noen har brukt de ordene om filmen, det er jo ikke feil, jeg har bare ikke brukt de ordene selv.

– Du er kjent for en rekke kortfilmer som har blitt vist på norske filmfestivaler, men The Chamber ble også vist under Screamfest i Los Angeles i 2006, og tre år etter returnerte du med Snarveien. Hvordan opplevde du dette?

– Det var jo veldig spesielt, å komme ned til Los Angeles med en kortfilm som er laget for 5000 kroner. Det å sitte å sippe til drinker med Lance Henriksen, snakke med Robert Englund og Kane Hodder, ta en sigg med Clive Barker på terrassen, er litt surrealistisk. Det er jo disse gutta som har gjort at jeg begynte med film, og å få oppleve det var veldig stort. Når de da på en måte tar kontakt med meg først og har fått med seg at Snarveien har blitt laget. De inviterte oss ned med den, og skal jeg tenkte tilbake til da jeg fikk den mailen fra de, får jeg et stort smil om munnen og skriker litt ut. Det var ikke forventet i det hele tatt, og gav meg en fantastisk god følelse.

– Jeg har hørt at Friday the 13th: The Final Chapter gav deg mange søvnløse netter som liten. Er det noen filmer i dag som kan gjøre det samme?

– I dag er det nok ingen film som kan gjøre det tror jeg. Det nytter ikke. Men jeg får fortsatt den samme gleden av å se skrekkfilm som jeg gjorde på den tiden. Da fikk jeg ikke sove, og når jeg fikk tak i Fredag den 13de del 4, gikk jeg i sjette klasse. Det var en venninne av meg som sa at hun fant en film hjemme som hun trodde jeg kom til å like, med mannen med hockeymasken. OK tenkte jeg, denne må jeg se. Da jeg først så den, krøp jeg fint opp i sengen til mamma i noen uker, og nær jeg først klarte å legge meg tilbake i min egen seng igjen, tenkte jeg at nå er det på tiden å se den filmen igjen. Jeg så fireren en del ganger, så fortsatt jeg med alle de andre etterpå. Jeg var veldig skvetten av meg, og det er nok grunnen til at jeg er så glad i det den dag i dag. Jeg elsker å bli redd, og den følelsen har ikke forsvunnet. Jeg bor alene i et stort hus, og når jeg så The Conjuring 2, eller Lights Out, tenkte jeg at hvis jeg slukker nattbordslyset nå, da sliter jeg. Så jeg har fortsatt de gode følelsene, og det er nok det som driver meg enda, skrekkfilm har gitt meg ekstremt mye glede. Gir meg glede hver dag. Jeg så The Changeling for en liten stund siden, igjen, det er en fantastisk film, den har du sikkert sett også!

– Marius Olsen hos Another World Entertainment er jo en frontfigur for skrekkfilmsjangeren, jeg kjenner til ham selv. Så samarbeidet med dem har vært bra?

– Ja, helt fantastisk, uten Marius og gutta på Another World Entertainment hadde dette aldri vært mulig. Da hadde Lyst bare vært en film som er spilt inn på Vestlandet og som hadde blitt sett på filmfestivaler i Tyskland og Nederland, sier regissøren. Over 50 norske kinoer gir Lyst sjansen til å nå sitt kinopublikum, noe regissøren er svært takknemlig for.

– Den mye omtale kannibalfilmen Raw har premiere på nesten samme tid som Lyst. Er du bekymret for stor konkurranse fra den?

– Den filmen har jo blitt flyttet en uke frem, til 28.04.2017, men jeg tenkte jo på det selvfølgelig når de i utgangspunktet ble satt opp på samme dato. Jeg snakket også med Another World Entertainment om dette, men tenkte at okay, nå er det to skrekkfilmer som har noen overskrifter og noen ting med seg som er spesielt. Jeg tenkte at kanskje folk heller velger norsk enn fransk, og bare håpet på det. Jeg har sett traileren til Raw, og har veldig lyst til å se den filmen selv. Jeg håper at når det første kommer en norsk film med de samme overskriftene, at dette blir drøyt og at det blir helvettes vilt, vil folk kanskje sjekke det ut av en nysjerrighets-messig grunn. Forhåpentligvis vil de få et annet inntrykk av filmen, enn den splatterfilmen den har blitt omtalt som.

– Hva er den beste skrekkfilmen du noen gang har sett, hvis du måtte velge én, og hvorfor?

– Uten tvil, The Shining! Hvorfor? Jo, hva kan jeg si, et kunststykke kan du ikke endre på, den har bare alt synes jeg. Den er bare så legendarisk at jeg må se den i hvert fall en gang i halvåret, for å få den samme gode følelsen. Jeg leser ikke bøkene bak filmene, jeg ser i hvert fall filmen først. Jeg har alltid vært glad i å skape visuelle bilder, og har blitt veldig inspirert av Fredag den 13de del 4, la oss få den kniven så nærme kamera som mulig, å stå bak kamera og sprute sodasirup på de som står foran. Det er jo faktisk den filmen som gjorde at jeg ble så redd, og jeg har ønsket å skape den samme følelsen selv. Nå håper jeg at jeg har fått dette til. Jeg skal i hvert fall jobbe for å få det til fremover også. Jeg planlegger en liten barnefilm for tiden, en liten skummel barnefilm. En som kan gå på lørdagskveldene etter barne-tv og virke skremmende!

 

Anmeldelse: Lyst

ARTIKKELEN ER HENTET FRA KINOMAGASINET 2•2017 SOM DU KAN LESE HER: