Liker du Interstellar? Da kan kanskje disse sci-fi-filmene vekke interesse

Interstellar.

Å finne filmer som matcher Interstellars emosjonelle intensitet og fantastiske bilder er ingen enkel oppgave, men det finnes filmer som tar deg med på en lignende reise. 

Noen av disse filmene er eventyr i verdensrommet som er designet for å holde deg på kanten av setet. Eller de holder deg fast på jorden, men med fantastiske elemnetr.

Den ene tingen hver av disse filmene har til felles er at de alle er perfekte for fans av Interstellar (2014). Så la oss aller først fokusere litt på den!

Ingen lager filmer med så mange vendinger som Christopher Nolan, noe det psykologiske dramaet Interstellar viser. Her er handlingen satt i en fremtid der en ny tørke og en alvorlig mangel på avlinger gjør jorden ubeboelig. NASA-fysikeren John Brand (Michael Caine) jobber med en plan for å sende mennesker gjennom et ormehull på jakt etter et nytt hjem.Heldigvis for oss ledes teamet hans av ingen ringere enn Matthew McConaughey, som spiller hovedrollen som en tidligere NASA-pilot ved navn Joseph Cooper. 

Filmen er en fantastisk merkelig ekspedisjon over galaksen som føles som en enestående reise. Publikum og kritikere var enige i 2014. Den ble lanseringsårets tiende mest omsatte kinofilm, omsatte for over 700 millioner dollar på kino (inkludert en relansering) og ble nominert til fem priser under Academy Awards, hvor den vant én – for beste visuelle effekter.

Men det er som sagt andre filmer, som Interstellar som garantert vil ta deg med på et eventyr som ikke er av denne verden, og her er en oversikt over noen forslag.

Inception (2010)

Christopher Nolans Inception utforsker tidens formbarhet, frigjøring av virkeligheten og menneskehetens fordervelse – alt samtidig som den bygger bro mellom mainstream blockbuster-filmsjangeren og kunstfilmen.

I en film om tid inkorporerer Nolan temaer om tid – drømmer og minner – i strukturen til Inception selv. Første gang man ser filmen er det rett og slett umulig å forstå den fulle kompleksiteten, men når scener gjentar seg fra begynnelse til slutt, er mystikken borte. De spesifikke øyeblikkene kuttes opp og omorganiseres, som minnet selv. Det er først med skarp oppmerksomhet at Nolans budskap blir klar: Vær tilstede, ellers vil livets gave gå tapt.

Filmen har elementer fra en rekke sjangre, som film noir, science fiction og det er også en «heist film» (innbrudd). 

Filmen ble nominert til åtte Academy Awards, og vant halvparten av disse. (Best Cinematography, Best Sound Editing, Best Sound Mixing, and Best Visual Effects.)

Passengers (2016)

Jim Preston (Chris Pratt) og Aurora Lane (Jennifer Lawrence) er passasjerer ombord på et romskip, Avalon, som er lagt ut på en 120 år lang reise fra jorden til en ny planet kalt Homestead II. Der ligger de i koma, for å senke aldringsprosessen. Skipet ble bygget slik at passasjerene skulle våkne først fire måneder igjen til ankomst, for å nyte skipets fasiliteter. En uventet funksjonsfeil på skipet får imidlertid Preston til å våkne 90 år for tidlig, og etterlater ham alene og forvirret.

Mennesker har ikke utviklet seg til å være ensomme dyr. Vi trenger vennskap og menneskelig kontakt for ikke bare å formere oss, men overleve. Man kommer til et tidspunkt hvor isolasjonen er uhåndterlig. Preston holder på å bli gal av ensomheten, og oppdager en vakker kvinne kalt Aurora i sin sovepod. Etter å ha veid for og imot vekker han henne opp, selv om han vet det er moralsk galt. Kaos i vente …

Regissøren av Passengers er norske Morten Tyldum og er basert på et originalmanus av Jon Spaihts. For Tyldum var det en drøm å lage en stor sci-fi-film, men filmen ble omstridt. Den omsatte riktignok for over 300 millioner dollar på kinoene på verdensbasis, men det var i beste fall bare litt over halvparten av produksjonsbudsjettet. Selv om mange kritikere ga filmen ros for kjemien mellom hovedrolleinnhaverne, mente de at selve grunnhistorien var for svak. Men sett i etterkant har Passengers muligens modnet. Jennifer Lawrence insisterer på at hun er stolt over filmen. Og hun er inne på noe, for dette er en film som virkelig får deg til å tenke over livets gave.

(Artikkelen fortsetter nedenfor.)

LES OGSÅ:

En kinosjefs dom over Passengers

In Time (2011)

In Time er skrevet, regissert og produsert av Andrew Niccol. Amanda Seyfried og Justin Timberlake spiller hovedrollene som innbyggere i et samfunn der folk slutter å eldes ved fylte 25 år. I stedet for å bruke fiat-penger som valuta, bruker de et nytt økonomisk system hvor tid er penger. Hver person har en klokke på armen som teller ned hvor lenge de har igjen å leve.

Vi blir tatt med inn i en futuristisk verden der valuta ikke lenger måles i dollar og kroner, men i timer og minutter. Det mest episke øyeblikket i filmen er når hovedkarakteren satser all sin tid på roulette bordet og vinner. Den samme følelsen kan du nyte uten å risikere helsen din ved å spille på nettsider som nyecasinoer.info.

Både manus og regi var ved Andrew Niccol, som før dette hadde gjort seg bemerket med den anerkjente Gattaca (1997). Han har selv kalt In Time for «bastardbarnet» til Gattaca, i og med at filmen har både designmessige og tematiske elementer med gjennombruddsfilmen.

Konseptet med at tiden vi har til rådighet er en valuta og/eller at vår levetid er forutbestemt er ikke ny innen science fiction og har vært brukt en rekke ganger.

 

 

Total Recall (1990)

Etter alle disse årene snakker vi her om en moderne klassiker. Arnold Schwarzenegger spiller i Total Recall rollen som Douglas Quaid / Carl Hauser – som tror, eller er, en vanlig håndverker på Jorden. Han ser reklame fra firmaet Rekall, som eksperimenterer rundt det å implantere minner av ferieturer, noe som er billigere enn å faktisk dra på ferie.

Schwarzeneggers karakter beslutter at han vil ha minnene til en hemmelig agent fra Mars implantert. Halvveis i prosedyren så våkner han, bryter seg løs fra maskinen og mener han må komme seg tilbake på Mars for å fullføre oppdraget. Vi røper neppe for mye når vi slår fast at Douglas Quiad er agenten Carl Hauser, så det er ikke innbilning, som hans lekre kone, Lori (spilt av Sharon Stone), er.

Filmen er basert på sci-fi-forfatter Philip K. Dicks novelle «We Can Remember It for You Wholesale» fra 1966. Så tidlig som i 1974 kjøpte produsent Ronald Shusett rettighetene og sammen med Dan O’Bannon utarbeidet de et utvidet filmmanus, med mange flere elementer. Prosjektet var så ambisiøst at filmselskapene anså det hele som umulig å realisere med datidens teknologi, så Shusett og O’Bannon fokuserte heller etterhvert på det som endte opp som Alien (1979). Men det er en annen historie.

Blade Runner 2049 (2017)

Ridley Scott tok inspirasjon fra film noir ved å tilpasse «Do Androids Dream of Electric Sheep?» av Philip K. Dick til å bli Blade Runner (1982). Her endte briten opp med å lage sin egen undersjanger: «Tech Noir».

Film noir sin utforskning av moralske gråsoner er enda mer relevant i dystopisk fremtid med ruvende skyskrapere og kunstig intelligens. Denis Villeneuve sin forsinkede oppfølger Blade Runner 2049 lot tvetydigheten til Scotts film være intakt. Til tross for forsinkelsen, så ble dette en av de få forsinkede oppfølgerne som faktisk tilfredsstilte mange av fansen. Å lage en oppfølger til en så banebrytende og respektert originalfilm var også en meget krevende oppgave. Det hjalp selvsagt at selveste Harrison Ford ble med igjen, i rollen som detektiv Rick Deckard. Sean Young fikk igjen også skinne, i en digitalisert, ung utgave, lik den fra originalfilmen.

Filmen ble elsket av KINOMAGASINETs anmelder som ga den terningkast seks! Han skrev: «Blade Runner 2049 vil bli en klassiker på høyde med originalen. Den planter seg godt inn i samme filmunivers, og man kan lene seg tilbake og nyte et mesterverk av en film. Vakker cinematografi, gode skuespillere og en super totalopplevelse.»

Les anmeldelsen her:

Anmeldelse: Blade Runner 2049 (4K, Dolby Atmos)