Judy Garland-filmen er endelig klar for Norge

Høyt oppe: Ute på scenen strålte Judy Garland, spilt av Renee Zellweger, alltid. Foto: Pathe Productions.

Judy Garland, som nå blir portrettert i filmen Judy,  svingte aldri innom Norge da hun dro på sitt livs siste turné – og sang som aldri før i Sverige og Danmark, bare tre måneder før hun døde av en utilsiktet overdose.

Men hun har noen usedvanlig trofaste fans her på berget likevel, i forhold til det hun kom til å symbolisere med sitt intense liv med dype daler og høye topper – og med den evige sangen fra hennes barnestjerneår: «Over The Rainbow».

Lenge før Cher, Madonna og Lady Gaga var det nemlig Judy Garland som var det store gayikonet.

– Hun var viktig for dem som sto utenfor, der hun selv var blitt banket opp av livet, men reiste seg igjen og igjen. Og så er det naturligvis sangen, sier Judy Garland-kjenner Thomas Strandberg.

Symbolsk
Han sikter til udødelige «Over The Rainbow» fra 1939-filmen Trollmannen fra Oz, der tenårings-Judy spilte Dorothy Gale.

– Filmen og sangen ble for mange av datidens skaphomofile symbolsk, der Dorothy bor trangt og trist på en gård før hun feies av gårde av tornadoen – mens filmen går fra svart/hvitt til farver. Det er en fin måte å se det på: At over den regnbuen der finnes det et sted der alle er velkomne, sier Strandberg.

Strandberg hyllet i sommer Judy Garland sammen med homokoret han var med på å starte, Oslo Fagottkor. Showet «Fagott til filmen» bød på lassevis av paljetter, glamour, show og humor. Men et sted i forestillingen var de respektfulle, medgir han:

– Vi tuller ikke like mye når vi synger «Over The Rainbow».

Strandberg minner om at datidens homofile amerikanere, som måtte møtes i smug, kalte seg «friends of Dorothy». Filmskaperne bak «Judy», der Renée Zellweger leverer en rolletolkning som får Oscar-ryktene til å florere, skrev da også inn et homofilt par som er superfans Garland – som en hylles til hennes rolle, ifølge The Blunt Post.

Judy og Stonewall
Filmen skildrer Judy Garlands siste seks måneder, til hun døde 22. juni 1969, bare 47 år gammel. Den kommer ikke bare 50 år etter dette triste merkeåret – men har også sitt parallelløp i et langt mer gledelig 50-årsjubileum:

Starten på den moderne homobevegelsen, da gjester ved den skeive baren The Stonewall Inn i New York gjorde opprør mot en politiransaking.

At Judy Garlands begravelse skal ha trigget dette, slik også «Judy» hevder, karakteriseres av noen som en vandrehistorie og en myte, ifølge The Wrap. Andre mener hennes bortgang og begravelse kan ha spilt en rolle.

– Opprøret begynte kvelden etter begravelsen. Jeg tenker at kanskje var folk litt ekstra emosjonelle, og kanskje var samholdet litt ekstra sterkt da, sier Thomas Strandberg og legger til:

– Judy Garlands kobling til Stonewall er viktig for plassen hun fremdeles har.

Aldri glemt
Filmen Judy tar utgangspunkt i musikkdramaet «End of the Rainbow» av britiske Peter Quilter, som hadde premiere i 2005 og er spilt på både Broadway og West End – så vel som rundt om i verden.

Men regissør Rupert Goold skal angivelig ha valgt en litt annen slutt: Der hun kollapser på scenen, men kommer seg på beina igjen, synger «Over The Rainbow» – og ber publikum om aldri å glemme henne. Dette foregår i London, der hun gjorde en konsertserie før hun reiste på sin skandinaviske turné.

Garlands livs siste opptreden var i København 25. mars 1969. Hennes «svanesanger» derfra er ikke bare remastret fra en datidig radiosending og utgitt på plate 2015: To år senere dukket det opp en filmrull med opptak av Judy Garland som fremfører «Till the Clouds Roll By» og «Am I Blue», ifølge et fannettsted.

– Hun var en stor entertainer i perioden som filmen omtaler, sier Thomas Strandberg, som gleder seg til å se filmen.

Måtte synge
Halvt norske Renée Zellweger synger alle sangene i filmen – i spennet fra «Over The Rainbow» til «Have Yourself A Merry Little Christmas». Garland var nemlig den første som fremførte denne sangen – senere gjort mer kjent av Frank Sinatra, i sin 1944-film Meet Me in St. Louis.

Renée Zellweger skal opprinnelig ikke ha ønsket å synge i Judy. Men regissør Goold presset henne, og sier til The Wrap at årsaken var at han ønsket å fange sannheten i en opptreden, «den fysiske utslittheten».

– Jeg har sett som renner av artisten på scenen … måten senene beveger seg i nakken … det er en veldig gladiatoraktig sinnsstemning de er i. Det finnes sikkert en måte å fange det på med andres musikk, men jeg følte at det ble mer intuitivt live. Pluss at Renée har en flott stemme.

Zellweger sier at mange undrer seg over hvorfor filmen «bare skildrer den tragiske delen» av Garlands livsløp. Hun sier til IMDb at det er først når man hører hva hun slet med på slutten av livet, hvordan hun overvant omstendigheter som fortoner seg umulige, at «man skjønner hvor ekstraordinær hun var».

– Hun fortsetter å opptre, og vise kjærlighet til publikum. Det gjør henne helt spesiell. Dette er mer enn ikonisk – det er heroisk.

Filmen har norgespremiere fredag.