Hva er det med Totoro?

Min nabo Totoro fra 1988 fikk kinopremiere i Norge 04.11.2016 – 28 år etter opprinnelig lansering!

Saken er hentet fra KINOMAGASINET 7•2016 SOM DU KAN LESE DIGITALT NEDERST I ARTIKKELEN.

I disse dager er Min nabo Totoro relansert på kino. Hva er det som har gjort denne til en av Hayao Miyazaki desidert mest elskede filmer?

Min nabo Totoro var den andre tegnefilmen produsert av Studio Ghibli, og den fjerde helaftens spillefilmen regissert av Hayao Miyazaki.

Handlingen var inspirert av regissørens egen barndom, da den tuberkulosesyke moren hans hadde et lengre opphold på et landsens sykehus.

I filmen er den unge Hayao byttet ut med to søstre, Mei og Satsuki Kusakabe, som reiser ut på landet med faren sin for å være nær sykehuset der moren ligger til behandling og må ha absolutt ro. Men hjemme hos Kusakabe står ingenting stille, særlig ikke når yngstesøsteren Mei blir venner med en skogsånd som hun bestemmer seg for at heter «Totoro».

Filmen kom ut i 1988, og ble først ikke satt opp på kino i vesten, men en engelskspråklig videoutgave kom ut i 1993.

I Norge ble det først fart på sakene da Miyazaki-filmen Chihiro og Heksene fikk vanlig kinodistribusjon her, og filmen vant Oscar for beste animerte langfilm. Deretter kom en lang rekke av filmene hans på kino i Norge, særlig etter at Disney fikk de internasjonale rettighetene.

Nå har Arthaus tatt opp stafettpinnen. Les egen sak om dette her.

Min nabo Totoro ble dubbet til norsk i 2007. Min nabo Totoro blir regnet ikke bare som en av Miyazakis aller beste filmer, men som en av de beste tegnefilmene noensinne.

Men hva er det som har gjort denne så spesiell? Miyazaki har strengt tatt laget filmer som er mer spennende og smartere enn denne. Totoro har egentlig ikke særlig med handling, og det går an å hevde at slutten er litt antiklimatisk. Men når det gjelder hjertevarme og sjarm er det få ting som slår denne filmen.

Skildringen av sommeridyllen på landet er nok til å gjøre deg nostalgisk for din egen barndoms somre. Hvert lille familieøyeblikk mellom søstre og mellom far og døtre føles bare så perfekt utført. Og selv om konfliktnivået er lavt, forstår en veldig godt angsten og panikken hos søstrene når de blir usikre på hvordan det egentlig står til med moren på sykehuset. Eller hos bygdefolket når de tror Mei kan ha druknet.

Følelsene er ekte, og publikum lar seg rive med. Og framfor alt er skogsåndene utrolig visuelt oppfinnsomme og herlig surrealistiske i alt de foretar seg. Ikke minst er interaksjonen deres med søstrene Mei og Satsuki minneverdig. Scenen der lille Mei møter Totoro for første gang, og nysgjerrig klatrer opp på magen til den kolossale skapningen, er en klassiker.

Tross i de surrealistiske innslagene og henvisningene til japanske folklore er Min nabo Totoro kanskje Miyazakis mest tilgjengelige og universelt forståelige film, med en historie som alle kan forstå og finne noe å relatere seg til. Dessuten er jo Totoro selv en stor og elskelig bamse som kan alt. Hvem ville ikke ha hatt ham som sin barndomsvenn?