1985! Midt på tjukkeste 80-tallet. I denne artikkelen tar vi for oss noen av det årets filmhøydepunkter.

Her er høydepunktene fra filmverdenen i 1985 og åtte filmanbefalinger av filmer som fyller 35 år i 2020.

29. januar annonserte MGM-United Artists at de skulle relansere Yankee Doodle Dandy (1942) i klarere farger med en prosess utviklet av Color System Technology.

Den 57. Oscar-utdelingen fant sted 25. mars og øynene på den røde løperen var klistret fast til årets superstjerne som ankom i en lilla limousin og en uniformert eskorte. Vi snakker selvsagt om Prince Rogers Nelson som var nominert for Purple Rain i «Beste originale sang-score» (som var en separat kategori fra «Beste originale sang»).

Utdelingen ble ledet av veteranen Jack Lemmon og kort tid etter begynte Amadeus å plukke med seg en del priser, da den var en favoritt til flere av kategoriene. Eddie Murphys vittige replikker måtte se seg slått av Places in the Heart for Beste originalmanus.

 

Cary Grant gav James Stewart en velfortjent ærespris for 50 år med minneverdige skuespillerprestasjoner. Han var også kveldens første til å få en stående applaus. Prince vant (selvsagt) Beste originale sang-score, mens Stevie Wonder vant for Beste originale sang for «I Just Called to Say I Love You». Stevie Wonder ble derfor den første blinde personen til å vinne en Oscar.

En av de store samtaleemnene under årets utdeling var seieren til dokumentarfilmen The Times of Harvey Milk. Filmen handler om San Franciscos tidligere rådsherre og politisk homofilikon som ble brutalt myrdet. Det at filmen vant over storfavorittene Marlene (av skuespillerlegenden Maximillian Schnell) og El Salvador-krøniken In the Name of the People, anses som et skift i Akademiets holdninger.

Til slutt var det veteranen Laurence Olivier som presenterte vinneren av Beste film og den gikk til Amadeus (som gikk ut med åtte priser). Filmen ble distribuert av en nykommer i feltet, nemlig da seks år gamle Orion Pictures. Hvem glemmer vel Orion-logoen på utallige videofilmer?

George Miller utgav sin tredje Mad Max-film denne sommeren. Mad Max Beyond Thunderdome er ansett som det svakeste leddet i Mad Max-franchisen og det ville ta Miller 30 år før vi fikk en ny film satt i dette universet: Mad Max: Fury Road (2015).

20. mai ble Gullpalmen under Cannes-festivalen gitt til Jugoslavias entré kalt When Father Was Away on Business, regissert av den 30 år gamle Emir Kusturica. Filmen er en skildring av Jugoslavias politikk på 1950-tallet, sett gjennom øynene til en seks år gammel gutt.

22. mai ble Rambo: First Blood Part II (bedre kjent som bare Rambo II) utgitt i statene. Utgivelsen var gigantisk da den ble åpnet inne på hele 2.074 kinosaler i USA. Den slo rekorden til Star Trek III: The Search for Spock året før.

På andre siden av jordkloden viste Akira Kurosawa sin fascinasjon for William Shakespeare gjennom det majestetiske verket Ran. Filmen er en asiatisk nyinnspilling av Shakespeares King Lear, som gjennom Kurosawas øyne har fått noen åpenbare forandringer. (Blant annet at handlingen finner sted i Japan på 1500-tallet). Kurosawa har kjent på alderdommen og la sjelen sin i dette visuelt slående verket.

(Artikkelen fortsetter nedenfor.)

Les gjerne mer om Kurosawas filmer i Filmhistorisk tilbakeblikk fra 1975 eller 1980:

Filmhistorisk tilbakeblikk på 1980

Filmhistorisk tilbakeblikk på 1975

Rock Hudson ble den første filmkjendisen som annonserte for offentligheten at han hadde den da nye infeksjonssykdommen hiv, kalt AIDS. 25. juli 1985 ble han sendt på sykehuset og 2. oktober samme år døde han. I mellomtiden (19. september) organiserte skuespillerdivaen Elizabeth Taylor en galla for å samle inn penger i kampen mot AIDS.

Litt over en uke etter at Rock Hudson døde, mistet vi en av filmhistoriens største legender: Orson Welles. Denne ikoniske mannen står bak en rekke fantastiske verk som The Magnificent Ambersons, Chimes at Midnight, Touch of Evil og F for Fake. Han startet filmkarrieren sin på topp og debuterte som filmregissør i en alder av 26 med det som regnes som en av verdens beste filmer – Citizen Kane. Det kan være farlig å blomstre for tidlig, og man kan trekke paralleller mellom tittelkarakteren i Citizen Kane og Welles, med tanke på at Welles avsluttet sin karriere med reklamefilmer og gjesteopptredener i komedier.

En annen stor figur som gikk bort i 1985 var Oscar-vinneren Yul Brynner, kjent fra The King and I, Westworld og The Ten Commandments. Han døde av lungekreft 10. oktober, men før hans død spilte han inn et klipp som ble sendt som reklame etter hans bortgang. Et testament til hele verdenen. Der sa han: «Nå som jeg er borte, så vil jeg bare si, hva enn du gjør – ikke røyk. Hadde jeg tatt tilbake røykingen min, så hadde vi ikke snakket om lungekreft».

Under filmfestivalen i Venezia ble Gulløven tildelt Agnes Varda for Vagabond (Sans toit ni loi). Filmen kombinerer en pseudo-dokumentarstil og konkurrerte også om en César-pris året etter.

Flere populære regissører debuterte i 1985. Tim Burton kom ut med Pee-wee’s Big Adventure og Coen-brødrene med Blood Simple (som hadde festivalpremiere i 1984, men ordinær premiere i USA og Norge i 1985). Peter Weir debuterte med sin første amerikanske film hvor han satte Harrison Ford i rollen som en politimann i amish-miljøet i Witness.

13. desember kom Martin Scorsese ut med en film litt utenom det vanlige i hans filmografi. After Hours er en svart komedie med Kafka-aktige dimensjoner, hvor protagonisten opplever en natt i Manhattan hvor en uheldig hendelse leder til en annen – uten stopp.

Slutten av året ble markert med hele 20 prosent nedgang av unge voksne blant det amerikanske kinopublikumet. Denne samme målgruppen leide i stedet videofilmer tre ganger mer enn tidligere.

Mine åtte personlige favoritter fra 1985 er som følger:

Brazil

Ofte kalt 1984 ½ av gode grunner. Likhetene med George Orwells dystopiske mesterverk er slående, men Terry Gilliam tar Orwells idéer og snekrer sammen en unikt og absurd framtidskildring. 50-tallets Art Deco kombineres med science-fiction i en tripp utenom det vanlige. Sam Lowry (Jonathan Pryce) er en dagdrømmende ansatt hos myndighetene i et slags retro-futuristisk Storbritannia. En feil skjer når et insekt havner i en skrivemaskin og sørger for en skrivefeil som leder til arrestasjonen og dødsfallet til Archibald Buttle og ikke terroristen Archibald Tuttle. Dette setter i gang en vill reise hvor Sam møter kvinnen i drømmene sine og havner i en suppe av byråkrati og løgn.

Kombinasjonen av amerikansk paranoia, stalinistisk diktatur og britisk byråkrati er en utmerket ramme på denne filmen. Jeg har bare sett den en gang og det er cirka femten år siden, men jeg husker de ikoniske scenene like klart. Det er Monty Python møter Franz Kafka i et skrudd eventyr.

Shoah

Sannsynligvis den lengste filmen jeg noensinne har sett. Shoah klokker inn på ti timer (!) og kan anses som en av de beste dokumentarfilmene i filmhistorien. Regissør Claude Lanzmann tok på seg et vannvittig prosjekt som sendte ham på en reiste som varte i over et tiår. Han samlet vitnesbyrd fra overlevende, vitner og organisatorer fra andre verdenskrig. Blant annet et intervju med tidligere SS-offiser Franz Suchomel, som jobbet med gasskammeret i Treblinka konsentrasjonsleir. Lanzmann bringer oss med til flere konsentrasjonsleirer og gir oss den mest komplette og ærlige dokumentasjonen av krigens grusomheter i Europa. Vi kommer tett på åstedene der døden hersket. Det er en spesiell nærhet vi får til «tomheten». Restene av konsentrasjonsleirene og hvordan minner er alt vi har igjen. Det er fraværet av millioner liv som setter et gufs nedover ryggen. Garantert den viktigste filmen på denne listen.

Back to the Future

Vi går fra en en mørk film til en festlig klassiker. Den energiske regien til Robert Zemeckis gir oss et tidløst eventyr, som bringer underholdning til hele familien. Den 17 år gamle Marty McFly (Michael J. Fox) liker å tilbringe sin tid hos den eksentriske doktor Emmett Brown (Christopher Lloyd). Marty har ikke det helt lett hjemme hos sin strenge far (spilt av Crispin Glover). Den nyeste oppfinnelsen til Doc Brown er en tidsmaskin i form av en DeLorean og det tar ikke lang tid før McFly reiser tibake til 1955 – en tid hvor hans foreldre har knapt møtt hverandre og McFlys eksistens er i fare. Historier vedrørende tidsreising og paradokser har tidligere vært rettet mot en mer voksen målgruppe, men slik er det ikke i Back to the Future. Zemeckis gjør det lekende lett og bringer sjarm og glede til et eventyr som er vanskelig å mislike. Filmen har fått en stadig større nostalgifaktor og holder seg fortsatt populær i samtidskulturen.

The Breakfast Club

John Hughes ble kjent verden over for denne klassikeren. Hughes revolusjonerte tenåringsdramaet som sjanger og ble svært innflytelsesrik i portrettet av stereotyper av high school-elever. Fem svært ulike elever har gjensitting på en lørdag. Åtte timer innelåst med hverandre. Det er et antropologisk kammerspill om 80-tallets tenåringer. Du har den overlegne og pene jenta, sportsidioten, den sære emoen, nerden og pøbelen. Men gjennom dagen lærer de å knyte bånd med hverandre. Det er en film med godmodig erting, som med sitt ungdommelige manuskript bringer frem flere nyanser gjennom de tilsynelatende stereotypiske tenåringene. Det er et helt herlig manus spekket med realistisk dialog som lærer oss at man skal aldri «dømme boken etter omslaget» for noen av disse karakterene.

Come and See (Idi i Smotri)

Hvis du ikke er klar til en av de sterkeste filmene fra 80-tallet, så er du neppe klar for Come and See. Det er ikke en film man nyter slik som Back to the Future og The Breakfast Club, men en opplevelse uten like. En opplevelse som tapper deg for livsglede. Regissør Elem Klimov setter handlingen til en landsby i Hviterussland under andre verdenskrig. Den 13 år gamle Flori (Aleksej Kravchenko) forlater landsbyen for å slutte seg til med partisanene. Han blir skilt fra gruppen sin og ønsker å komme seg hjem. Det han ser er brutalt slakting av mennesker. Ingen heroiske dåder. Ingen lettelse. Det er ikke bare realisme, men Come and See benytter seg av litt surrealisme, som bidrar til følelsen av feberdrøm gjennom filmens spilletid. Regissøren bruker gutten som et verktøy og han blir våre øyne til kontrastene. Den vakre naturen som blir uten forvarsel avbrutt av skremmende skudd. Denne krigsfilmen benyttet til og med ekte ammunisjon, som passerte rett over hodene til skuespillerne. Dette i seg selv plasserer Come and See i en spesiell kategori for lammende krigsfilmer.

Mishima: A Life in Four Chapters

Paul Schrader – manusforfatteren bak blant annet Taxi Driver – har også en interessant karriere som regissør, og Mishima: A Life in Four Chapters er sannelig en av de mest spennende. Dette er livet til en person, fortalt både i svart-hvitt og drømmeaktige farger. En historie om en narsissistisk patriot ved navn Yukio Mishima, som vokser opp til å bli en innflytelsesrik forfatter. Her vil jeg gi ekstra ros til både klippearbeidet og det hypnotiske musikkscoret til Philip Glass. Det er bindeleddet til denne massive karakterstudien og gjør den hakket mer engasjert enn det jeg forestilte meg. Denne biografiske historien kombinerer segmenter fra tre av Mishimas bøker, som sammen med tilbakeblikk, utgjør en strålende sammensatt fortelling. Den er laget med støtte av Francis Ford Coppola og George Lucas, og viser hvor intrikat og opplysende hele filmopplevelsen kan være.

The Purple Rose of Cairo

Woody Allens The Purple Rose of Cairo refererer til en «film-i-filmen» – en sofistikert sort-hvitt-romanse. Celia (Mia Farrow) er en overarbeidet servitrise, som tilbringer fritiden sin på kino. En dag ser hun filmen The Purple Rose of Cairo og legger merke til at helten addresserer henne personlig. Han går ut av lerretet og forlater fiksjonsuniverset sitt for å tilbringe tid med Celia. Allen gir oss en varm og festlig vri på et Pirandelliansk konsept – som eliminerer skillet mellom fantasi og virkelighet. Det er en koselig betraktning av illusjon som viser kjærligheten til fiksjonsuniverset i film. Hvis de triste hverdagene henger over skuldrene dine, så er eskapismen til film en fin løsning. The Purple Rose of Cairo er hjertevarmende, morsom og trist, som med et kløppert manus kan vekke interessen til de fleste filminteresserte.

Clue

Clue er den første filmen som var basert på et brettspill og ble kinolansert med tre forskjellige slutter (som føles litt som en dum gimmick, men heldigvis får man sett alle sluttene når man ser filmen i dag). Det er et klassisk scenario. Seks gjester blir invitert til et middagselskap i en villa. Her møter de selvsagt en butler og en sexy servitrise, samt middagsverten. Plutselig blir verten drept og da begynner søket etter morderen. Vi ser Tim Curry i kanskje hans beste rolle i denne helsprø komedien som vet hvor «campy» den må være og strekker grensene. Flere av replikkene er latterbomber av Hiroshima-dimensjoner og har en storartet underholdningsverdi. I blandingen av klassikere på denne lista, så er ofte Clue en film man gjerne glemmer. Denne filmen er perfekt for å lysne opp alle gråværsdager.

Andre bemerkelsesverdige filmer som fyller 35 år er A Room with a View og Sherman’s March.