Her er høydepunktene fra filmverdenen i 1960 og syv anbefalinger av filmer som fyller 60 år i 2020.

1960 begynte med streik! Medlemmene av den amerikanske fagforeningen for manusforfattere havnet i en konflikt med The Association of Motion Picture Producers. Fagforeningen krevde en prosentandel av inntektene for hver gang filmene deres ble sendt på TV. I utgangspunktet fikk ikke manusforfatterne noe som helst om filmen de skrev ble vist på betal-TV. Denne streiken varte helt fram til juni dette året.

16. mars hadde Breathless (À bout de souffle) premiere. I Norge er den kjent som Til siste åndedrag og til tross for et velkjent plot bryter filmen mange filmatiske konvensjoner. Noen år før så man en nedgang i billettinntekter for storfilmene i Frankrike og i perioden 1958-1961, kom en storm av nye og unge filmskapere. Dette var unge filmfanatikere fra Paris som leste filmjournaler og dro på såkalte ciné-clubs. Filmene banet vei for en fransk nybølge og de var skutt på lokasjoner (og ikke filmsett), brukte håndholdte kameraer, ukjente skuespillere og ble fullført under budsjett og deadline.

Alain Renais, François Truffaut, Claude Chabrol, Jacques Rivette og Jean Luc-Godard var noen av dem. Godard var beskrevet som en provokatør og da han regisserte Breathless benyttet han seg av konvensjonelle plot fra detektivromaner og Hollywood-filmer, som ble blandet med avant-garde og filosofiske temaer. Blandingen bestod også av jump-cuts og andre digresjoner – som har vært studert av verdens filmelskere i 60 år.

4. april 1960 var kvelden opp for Oscar-seremonien, hvor Ben-Hur vant pris etter pris – overraskelsen kom under utdelingen av beste adapterte manus da Room at the Top vant over Ben-Hur. Simone Signoret, som vant beste kvinnelige skuespiller for rollen i den filmen, uttrykte med overraskende glede over at så mange likte filmen hun spilte i. Likevel var det Ben-Hur som var kveldens store vinner og satte en ny Oscar-rekord: Elleve statuetter! Det kom til å ta over 30 år før det skjedde igjen. (Kun Titanic og The Lord of the Rings: The Return of the King har vunnet elleve). Årets ærespriser gikk til lydpionéeren Lee De Forest og stumfilmstjernen Buster Keaton.

Under produksjonen av Seven Days… Seven Nights (Moderato Cantabile) greide hovedrolleskuespilleren Jean-Paul Belmondo å krasje bilen han kjørte i. Det fryktelige var at den ti år gamle sønnen til den kvinnelige hovedrolleinnehaveren (Jeanne Moreau) satt i bilen. Sønnen ble kritisk skadet, men overlevde.

60-tallet var også avslutningen på svartelistingen i Hollywood. I 1947 stod de amerikanske myndighetene bak anti-kommunistiske etterforskninger i Hollywood. Dette igangsatte en svartelisting av cast og crew som de mente var kommunister. Høringene til House Un-American Activities-komitéen konkluderte med at det eksisterte kommunistiske idéer ispedd gjennom Hollywood-filmene, så de startet et sterkt angrep på industriens manusforfattere. Deriblant den kritikerroste manusforfatteren Dalton Trumbo.

I 1960 skjedde gjennombruddet. Istedenfor å kreditere Trumbo under et pseudonym (noe mange av de svartelistede gjorde, inkludert Trumbo) ble han kreditert i to storfilmer med rett navn. Kirk Douglas kreditere ham korrekt i Spartacus og Trumbo ble også kreditert som manusforfatter i Otto Premingers episke Exodus. Svartelistingen raknet.

16. mai hadde Michael Powells Peeping Tom premiere. I likhet med Psycho, som også kom ut i 1960, ser vi et psykopatisk spill med voyeurisme portrettert gjennom en morder. Drapsvåpenet er et kamera med en skarp metallpigg som morderen dreper modeller med. Dette forteller mye om filmkameraets invaderende natur og har vært gjenstand for flere psykoanalytiske perspektiver om tilskuerens rolle og objektifiseringen av kvinner på film.

Italienske filmskapere ble rost til skyene under dette årets Cannes-festival. Michelangelo Antonioni var skuffet over den horrible førpremieren av L’Avventura, hvor store deler av publikum buet og oppførte seg fryktelig under visningen. Heldigvis satt det en del kritikere i salen og han ble kompensert senere i festivalen da han mottok juryprisen for dette kunstverket. L’Avventura handler om en liten gruppe romere som tar et cruise utenfor en øy, som får et drastisk utfall når en av kvinnene forsvinner på mystisk vis. Etter at filmen ble vist tok en del frivillige initiativet til å lage et manifest som priset L’Avventura og uttrykte skuffelse over den fæle festivalmottakelsen som filmen fikk. Dette ble publisert i Le Bulletins de Festival med signaturer fra mange italienske regissører.

En annen italiensk film som briljerte under Cannes-festivalen var La Dolce Vita, som vant Gullpalmen. Federico Fellinis film – som beskrives som hans magnum opus – om den sleipe journalisten Marcello Rubini (Marcello Mastroianni) har fenget cinefile i 60 år. Særlig den ikoniske scenen med Anita Ekberg i den romerske Fontana di Trevi. Rubini håner henne, men blir likevel besatt av henne. La Dolce Vita utforsker episodisk om det glamorøse livet egentlig er så søtt som tittelen tilsier.

Den kritikerroste regissøren Arne Skouen gav ut filmen Omringet, som hadde premiere på Klingenberg kino 12. september, 1960 og ble hans tredje film som fant sted under andre verdenskrig. Filmen handler om en mann som desperat prøver å komme i kontakt med sin kjæreste, i et nazi-okkupert Oslo. Han holder til på en radiostasjon på loftet av Rikshospitalets kvinneklinikk. Filmen er basert på den sanne historien om motstandsmannen Knut Magne Haugland som opererte en illegal telegrafi-stasjon under krigen.

John Huston var ikke heldig i 1960. En av den Oscar-vinnende regissørens minst suksessfulle filmer (The Unforgiven) fikk mye oppmerksomhet rundt hovedrolleinnehaveren Audrey Hepburn. Hun opplevde en fæl ulykke under innspillingen. Hun falt av hesten under et stunt. Det dramatiske var at hun var gravid på den tiden og mistet barnet hun bar på.

Det skulle ikke være nok for John Huston. Selv om hans The Misfits kom ut i 1961 (og er ikke jubilant i 2020), var produksjonen av denne i 1960 noe som skapte store overskrifter. Arthur Miller, som var gift med Marilyn Monroe, skrev manuset til filmen som hadde Monroe i hovedrollen. Problemet var at Miller og Monroe ble ulykkelige og skilte seg rett før filmen hadde premiere. Monroe var deprimert under hele innspillingen, slet med å huske replikker og tok flere piller for å komme seg på settet. Filmen ble spilt inn i den glovarme Nevada-ørkenen, hvor Monroe var stadig forsinket, som sørget for at Clark Gable, Montgomery Clift og Eli Wallach satt og ventet i heten. Produksjonen måtte stoppe da Monroe endte opp på sykehus. Det voldsomme stresset under denne produksjonen satte en demper for Clark Gable, som gjorde alle sine stunts, og døde kort tid etter innspillingen av et hjerteinfarkt.

Mine syv favorittfilmer som fyller 60 år i 2020 er som følger:

The Hole (Le Trou)

I et fengsel i Frankrike blir vi kjent med den rolige Gaspard. Han blir flyttet fra cellen sin til en annen med fire andre innsatte. De andre er litt skeptiske, men velger å inkludere Gaspard i deres gjennomtenkte plan. De har tenkt å rømme! Denne neglbitende rømningshistorien frarøver oss fra alle klisjéene fra fengselsfilmer og gir oss et mye mer nyansert bilde av hvordan det er å planlegge en fengselsflukt. Den er klaustrofobisk og autentisk. Et eksempel er hvordan kameraet hviler på et sementgulv som alle fem prøver å knuse, i en uavbrutt tagning på fire minutter. Gaspard blir seerens øyne og i løpet av filmen blir han og vi kjent med de andre innsatte. The Hole er først og fremst en historie om brorskap – og når historien treffer deg med vennskap, svik og overlevelse, så tryller den fram et forbløffende verk.

Regissør Jacques Becker var veldig syk under innspillingen av denne filmen og var beskrevet som heltemodig sta under innspillingen av dette mesterverket. Han døde noen dager etter utgivelsen i en alder av 54 år.

Spartacus

Etter at den originale regissøren (Anthony Mann) ble sparket av hovedrolleinnehaveren Kirk Douglas, steppet selveste Stanley Kubrick inn. (Douglas var med på å produsere filmen også). Kubrick var da bare 31 år og derfor den yngste regissøren i USA som stod bak en episk storfilm. Spartacus illustrerer slavelivet i det gamle Roma, gjennom øynene til opprørslederen Spartacus (Douglas), som levde i Romerriket hundre år før vår tidsregning. Han inspirerer mange til å reise seg mot undertrykkerne og kjempe for sin frihet. Blant dem er romerren Marcus Crassus (Laurence Olivier) og hans stab. Spartacus er ren og klassisk «Old Hollywood»-filmskaping med det voldsomt store crewet, de storslåtte kostymene, de eksotiske landskapene og den fantastiske kinematografien.

The Apartment

Jack Lemmon spiller Bud – en kontormedarbeider i et forsikringsselskap i New York som finner en lettvint løsning på å klatre opp i rangstigen. Han låner ut sin flotte leilighet. Denne leiligheten blir så brukt av folk som ønsker å bedra ektefellene sine (som f.eks. når konene er på ferie). Som regel må han takle etterdønningene av disse seksuelle visittene, mens naboene tror at Bud er en kåt storsjarmør, som har med en ny kvinne hjem hver kveld. En dag blir livet hans snudd på hodet da han forelsker seg i heisoperatoren Fran (Shirley MacLaine). Det unike med The Apartment er hvordan det solide manuset takler de ulike sjangrene den presenterer. Her har vi snev av både romantiske komedie, satire og kjølig drama, som treffer en samfunnskritisk punkt. The Apartment er en fremragende granskning av amerikanske livsstiler og angriper et kapitalistisk system og måten man klatrer opp i systemet. Til tross for følsomme temaer, har den sjarmen på plass. Bud er det uheldige individet som er fanget i et spindelvev av byråkratisk makt som blir utfordret i møte med kjærligheten.

Letter Never Sent

Letter Never Sent er den mest undervurderte filmen av disse eksemplene. Det er et sovjetisk eventyr om mann mot natur. Fire geologer drar ut i den sibirske villmarken for å finne diamanter. Ekspedisjonens leder, Sabinin, har med seg to menn og en kvinne. Det søte paret Tanja og Andrej, samt muskelbunten Sergej. Sergej har følelser for Tanja, mens Sabinin har en kone som ble igjen hjemme, men han forsikrer henne om at han vil skrive brev til henne. (Derav filmens tittel). På vei hjem bryter en skogbrann ut og ekspedisjonen blir strandet i den sibirske skogen. Sjansen for å komme seg hjem i live minker. Dette er en klassisk spenningsfilm, satt i et miljø som sjeldent blir brukt på film. Det er en uhyre spennende film, som virkelig fortjener all heder.

Rocco and his Brothers

Arbeiderklassen fremstilt på italiensk film har vanligvis vært en hjerteskjærende skue. I Rocco and his Brothers bevitner vi den rå neo-realistiske og melodramatiske skildringen av Milano (som fremstilles som en by med muligheter). Den eldste sønnen Vincenzo er der allerede i det Rocco og Simone ankommer. Det utfordrende er at 1960 så en innvandring fra sør-Italia, som skapte stor dynamikk. I filmen følger vi sønnene til en fattig familie gjennom den nesten tre timer lange spilletiden. Filmen er segmentert rundt disse karakterene, del for del, om deres idealisme, familieverdier og friksjonen mellom dem og de andre menneskene som trer inn i deres liv. Påvirkninger av penger, sex, grådighet, sjalusi og rotløshet preger dramaturgien. Denne femakters operaen er et fantastisk og nesten teatralsk krimdrama med musikk av Nino Rota, som fremkaller roten til musikken i The Godfather. Rocco and his Brothers er en flott og emosjonell familiesaga.

Psycho

Man kommer ikke unna på en slik liste uten å nevne en av de mest innflytelsesrike og berømte filmene noensinne. Den vakre Marion Crane gjør en impulsiv og kriminell handling. Hun stjeler 42.000 amerikanske dollar og stopper opp ved et motell under en kraftig regnstorm. Der møter hun ingen romvesener, muterte skapninger, roboter, vampyrer eller andre overnaturlige vesener. Det er bare tilsynelatende en ung og kjekk mann ved navn Norman Bates. Resten av handlingen er skoleeksempelet på spenningsoppbygging på film. Hitchcocks grensebrytende thriller var en av de mange som etablerte ham som «master of suspense». Hans auteurtrekk skinner gjennom hele Psycho, men også i markedsføringen av den – da ingen seere fikk lov til å sette seg i kinosalen etter at åpningsteksten hadde startet. De gjennomtrengende fiolinene til Bernard Herrmann og den seksuelle symbolikken i verkets mise-en-scène har satt sitt preg på skrekkfilmsjangerens historie, som en av de tidligste formene av slasher-film i likhet med Peeping Tom.

Eyes Without a Face

Dette er en makaber, bisarr, grøssende og nydelig film! Dr. Génessier havner i en pussig situasjon. Han er ansvarlig for at hans datter Christiane havner i en fryktelig bilulykke hvor ansiktet hennes blir fryktelig vansiret. Han er fast bestemt på å gi henne en plastisk operasjon – et nytt ansikt. Sammen med assistenten Louise kidnapper han unge kvinner og gjør alt for å gi datteren et perfekt ansikt. Vi har ofte sett «den gale kirurgen» med den merkverdige assistenten i skrekkhistorier, men i Eyes without a Face bryter regissør Georges Franju ned Frankenstein-myten til noe mer poetisk og vakkert. Hele atmosfæren ved denne filmen er både guffen og harmonisk, særlig hvordan den vekker assosiasjoner til tysk ekspresjonisme i fotografien. Den kan være litt forstyrrende å se på noen ganger og musikken bidrar også til den uhyggelige stemningen, men den er virkelig verdt å se.

Gå heller ikke glipp av disse filmhistoriske tilbakeblikkene:

Filmhistorisk tilbakeblikk på 1970

Filmhistorisk tilbakeblikk på 1975

Filmhistorisk tilbakeblikk på 1980

Filmhistorisk tilbakeblikk på 1985

Filmhistorisk tilbakeblikk på 1990