Filmanmeldelse: Rio 2

Filmanmeldelse: Rio 2: Terningkast fire.

Blue Sky Studios kan notere seg nok en animasjonssuksess med Rio 2.

Det er et tøft marked for animasjonsstudioer når man har sterke navn som Dreamworks, Disney og Pixar å konkurrere med. Dette er filmstudioer med filmskapere som har satt standarden for hva en kvalitetsfilm skal inneholde.

Blue Sky Studios – eid av 20th Century Fox – har i flere år vært kjent for å holde en høy standard innen animasjonsfilmer. De slo for alvor gjennom med Ice-Age i 2002 – og Rio ble en stor suksess for de i 2011.

Blue Sky Studios hadde eksistert i flere år før dette, med hovedvekt på visuelle effekter for reklamefilmer og spillefilmer, noe de fortsatt gjør – eksempelvis i Star Trek og Fight Club.

Fra første øyekast er det tydelig at Rio 2 er laget for å imponere. Kameraperspektivet trekker over havet og kaster så blikket ned på en dansende folkemengde i travle Rio De Janeiro. Vannrefleksjonene er nydelige, omgivelsene varierte og karakterene pene.

Dette er god animasjon og noe som virker gjennomført på alle nivå. Fra den første filmen til oppfølgeren merker man at det visuelle er oppgradert. Fargene er mer nyanserte og konturerene skarpere. Ting ser rett og slett bedre ut og er mindre firkantete. Man merker samtidig at rolige øyeblikk er byttet ut til fordel for kjappere handling. Det er dumt at perioder for refleksjon er fjernet.

Jeg kan lite om brasiliansk dans, men inspirert av det årlige karnevalet i Rio blir man med på bølgen. Denne tittelen kjører flere dansenumre som rent koreografisk ser pent ut. Dette fungerer som bakteppe i filmen, og er heldigvis ikke Rio 2s eneste fokus. Filmen tar opp andre temaer som misunnelse, manglende tilhørighet og natur.

Det er alltid spennende hvordan tegnefilmer takler språkovergangen. Men dubbingen er blitt god både i tale og sang i norsk språkdrakt. Aksel Hennie er med på rollelisten ledsaget av Maria Haukaas Mittet. Sistnevnte ble kjent når hun deltok på Idol i 2004 og når hun fire år senere representerte Norge i Eurovision. Når det gjelder vokalistene fungerer disse godt som norske stemmegivere. Musikkinnslagene ellers representerer årtier med sang i alt fra Gloria Gaynors I Will Survive til moderne hiphop.

Blue Sky Studios mestrer ikke alt. Siden den første lyd og fargeanimerte filmen med Snehvit og de syv dvergene, har humor vært et viktig element. Humor skaper sjarm og personlighet og noe fleste moderne tegnefilmer satser på. Rio 2 er treg på dette og man kjeder seg den første spilletiden, selv om det tar seg opp etter hvert. Mye av humoren er typisk «klabb og babb.» Med den første Istid-filmen har Blue Sky Studios vist at de kan mer ved å skape humor gjennom karakterene i seg selv. Selv om Scrat og nøttejakten aldri får sin ende.

Rio 2 tester også noen mer «voksne» temaer med misunnelse og kjærlighet. Blue er den byvante som blir dratt med kona for å søke flokken i Amazonas. Her møter de blant annet den modige kjekkasen Roberto, hvor intet mindre enn Bruno Mars leverer stemmen. Det blir et konkurranseforhold mellom de to, og Blue blir den som føler seg utenfor. Her blir det saft og drama, men en savner allikevel at filmskaperne ikke tør å spille dette mer ut. Løsningen kommer for fort, og man får ikke bli med på de emosjonelle dalningene. Dette var noe skaperne bak Se opp turte i introduksjonen hvor de tok opp kjærlighet og død.

Den første filmen spilte på forholdet mellom Jewel og Blue. To svært så ulike personligheter som skulle fristes til å like hverandre for å redde en utrydningstruet art. Dette skapte god humor spesielt i selvironien i møtet mellom den ville fuglen og det tamme kjæledyret. I oppfølgeren faller denne biten ut, og i stedet møter vi noe som kan minne mer om et langvarig ekteskap. Her blir det et slags konsept lik i filmen Meet the Parents , hvor Blue speiler sin bykomfort mot den ville og sære svigerfamilien. Underholdende nok, men en lurer allikevel på hvorfor filmskaperne ikke har videreført mer av motsetningene i paret som fungerte i den første filmen.

Rio 2 er absolutt en verdig oppfølger og en film som er verdt å se. Den har noen kjedelige perioder som tappes for humor og tema. Men generelt sett er dette et visuelt pent stykke blandet med god musikk, dans og stilige karakterer. Min favoritt er skurken Nigel, maken til artig kråke skal man lete lenge etter.