Filmanmeldelse: Pride

Pride får terningkast fem av KINOMAGASINETs anmelder.

Pride er et nydelig drama fra 80-tallets Storbritannia, som fanger tidsånden på perfekt vis. Her er historie, skuespill, scenografi, kostymer og musikk i skjønn forening.

Pride sirkler rundt 20-årige Joe (spilt av George MacKay) som reiser fra Bromley til London for å være med i sin første Gay Pride-parade.

Året er 1984, og stedet er Storbritannia. Margareth «Iron Lady» Thatcher er ved makten. Livet er hardt, og folk flest er fortsatt langt unna å akseptere homofile som likemenn. Joe – som ikke har kommet ut av skapet ennå – roter seg inn i en liten gruppe aktivister som tar navnet LGSM: Lesbians and Gays Supporting the Miners.

Men der de fleste filmer ville konsentrert seg om Joe, viser regissør Matthew Warchus at han kommer fra Broadway musikk/teater-arenaen, og han takler lett de mange trådene, som han vever sammen på finurlig vis.

Mange av rollene i filmen blir vist like stor oppmerksomhet, som for eksempel paret Gethin og Jonathan (Andrew Scott og Dominic West). Også Imelda Staunton og Bill Nighy – som spiller Hefina og Cliff – er med og bærer hele plotet på sine skuldre. Her hjelper det selvsagt på med veteranskuespillere som Bill Nighy og Dominic West. Men minst like viktig er de dyktige nykomlingene, som akkurat nå er relativt ukjente, men som spås en lysende fremtid i filmverdenen.

Det er såvisst et ensemble som drar hele filmen sammen, men aller mest imponerende er innsatsen til det amerikanske stjerneskuddet Ben Schnetzer, tidligere kjent for sin innsats i The Book Thief.

I Pride spiller han protagonistkarakteren Mark, som kan beskrives som den viktigste av mange viktige figurer i historien, med en upåklagelig tidstypisk aksent.

Britene gjør vanligvis denne typen filmer bra. Jeg vil trekke frem Billy Elliot (2000) og The Full Monty (1987) som kjente og gode eksempler på dette.

Suksessen ligger i å blidgjøre publikum med velkjente feel-good-formler, nesten på grensen (og ofte over) for hva som regnes som klisjeer, men samtidig er ikke disse øyboerne redde for å blande inn seriøse og mørksindige temaer som nettopp AIDS og det å bli utstøtt eller forlatt.

Nettopp her synes jeg regissør Warchus gjør en god jobb, og han trykker på de rette knappene – for å bruke en annen klisjé. Disse virkemidlene blir ytterligere forsterket av fine overganger, tett klipping og et obligatorisk åttitalls lydspor verdig en kolorittfilm fra samme tiår.

For å være ærlig, hadde jeg forventet en nisjefilm, og de har en tendens til å være meget forutsigbare, men her tok jeg kraftig feil.

Pride forteller ikke bare om den politiske og samfunnsmessige realiteten i denne tidsepoken, men makter å gjøre det med en lett og ledig tone, lun humor og en karakterutvikling som gjør at man bryr seg.

Handlingen i Pride er nesten for absurd til å være sann, men skal være inspirert av historiske hendelser. Om det var nøyaktig som i filmen, er egentlig ikke så nøye. Man går fra å gapskratte til å tørke en tåre, og man tenker gjerne at dette er skikkelig håndverk. God regi, stødig klipping, og en solid innsats fra et kobbel skuespillere som alle er så ulike av vesen at det er utrolig hvordan de kan jobbe sammen. Jeg tror kanskje det er nøkkelen til spenningen i visse scener, som når Joe konfronteres med sin familie og deres reaksjon på hans livsvalg.

Selvsagt er det greit å få en påminnelse om hvor ekle vi mennesker kan være mot hverandre av og til, og når man ser tilbake er det lett å se hvordan samfunnet har endret seg og sine holdninger. Mange vil si at Pride er langt fra perfekt, og har tatt sine historiske friheter, men det er uansett en fordømt underholdende film.

Filmen ble sett hos Aurora kino Fokus i Tromsø.