Filmanmeldelse: Dum og dummere To

Filmanmeldelse: Dum og dummere To

En gang dum, alltid dum! Det gir Farrelly-brødrene oss nok et bevis på.

Det skulle altså ta 20 år. Usikkerheten om at det skulle lages en oppfølger til en av verdens mest ekstreme og omtalte komedier var stor. Det er en enorm risiko å begi seg ut på et slikt oppdrag, alt skal klaffe både for produsenter og skuespillere. Heldigvis lykkes de, alle mann og kvinner.

I Dum og dummere To blir vi med de to kronidiotene Harry og Lloyd på leting etter Harrys etterlengte datter, som hans ungdomsforelskelse og one-night-stand Fraida Felcher ga opp for adopsjon. Men først må han vekke opp sin andre halvdel fra gjøkeredet, og brått kvikner Lloyd til etter 20 år med løgn og fanteri. Trøtt på å late som om han vil bli værende i evigvarende psykose i rullestol, bryter han ut «Gotcha». Harry synes ikke overraskende at dette er helt rått.

Harry trenger en nyre, og det skal ta litt tid før han innser at hans asiatiske adoptivforeldre (Michael Yama og Nancy Yee) ikke gir en genetisk match. Etter hvert går det opp et lys for de begge, hvorfor ikke lete opp datteren Penny og forsøke å få donert en nyre fra henne?

Som ventet blir ikke denne reisen problemfri, og det skal vise seg at det dukker opp mang en pinlig situasjon som radarparet må smigre og tøyse seg ut av. Den ene er som alltid dummere enn den andre, også 20 år etter. De utfyller hverandre perfekt, ofte med en ironisk type humor.

Selv to tiår senere fyller Daniels og Carrey rollekarakterene umåtelig likt forgjengeren, med pannelugg, hakk i tanna og ingen bruk av balsam. Normalt sett i en Jim Carrey komedie, er det han selv som styrer hele det komiske showet, men her er altså Jeff Daniels like bra, med sitt særpreg og utfyllelse av Harrys karater.

Daniels er nok hakket mer bløthjertet, og kanskje forsøker Carrey å overbevise mer på dette tidspunktet i sin karriere, han er jo tross alt slitsomt overfylt med energi.

Nå skal det også sies at gutta i registolen også skal ha sitt for at dette funker atter en gang. Med sine to pilarer i komisk ensemble fra 90-tallet, Dum og dummere (1994) og Alle elsker Mary (1998), leverer Peter og Bobby Farrelly nok en genistrek i slapstick-komedie genren. De står selv for manuset også, sammen med Sean Anders, Mike Cerrone, John Morris og Bennett Yellin. Er denne dumskalle-reunionen en krampetrekning fra Farrelly brødrene for å få seg et karriereløft? Kanskje.

Skal man trekke paralleller mellom den første filmen fra 1994 og denne oppfølgeren er det ikke veldig store forskjeller, bortsett fra at alderen har inntatt Harry og Lloyd uten store endringer i adferd og visdom. Med gjentatte flashbacks fra fortiden og iscenesettelser i god gammel Farrelly-stil sitter man gjennom 1 time og 49 minutter med et bredt smil om munnen. Og da har vel gutta definitivt oppnådd det de ville?

Med et artig soundtrack i bakgrunnen, presentert av Empire of the Sun, sklir miksingen av nå- og datid sømløst over i hverandre. Låtene passer godt inn i omgivelsene og styrker filmen humoristiske høydepunkter, som det for øvrig er mange nok av.

Dum og Dummere To re-introduserer oss også for godbitene fra film nummer en. Gjensyn med «Billy in 4C»-Brady Bluhm, den blinde gutten i etasjen under som nå har blitt voksen, kassebilen Mutt Cutts, og (for de som blir sittende lenge nok) Cam Neely. Sistnevnte husker vi som Sea Bass fra den berømte kafeteriascenen for tjue år siden.

De som følger ekstra godt med vil også se en gjesteopptreden fra ringreven Bill Murray i begynnelsen av filmen. Ja – alle har de blitt endre, men hva gjør vel det? Som Lloyd selv skulle ha sagt det: «Age is just a letter, man.» Akkurat det kunne vi ikke vært mer enig med ham i!

En slik sjangerfilm vil aldri kunne erobre noen Oscar-statuetter, men det vet vi jo før vi setter oss i kinosalen.

Jeg håper likevel folk vil bli positivt overasket over denne oppfølgeren og sette pris på at skuespillerne som har levendegjort Harry og Lloyd, så vel som regissørene, ikke er byttet ut med andre personer slik Hollywood ofte gjør det. Det hadde ikke fungert i det hele tatt, som vi så et soleklart eksempel på i den såkalte prequelen Dumb and Dumberer: When Harry Met Lloyd (2003).

Oppsummert sett er jeg veldig fornøyd med utfallet av Dum og dummere To, tatt i betraktning at man nok aldri klarer å overgå den første filmen. Da var i hvert fall Jim Carrey på topp i sin karriere, selv om Jeff Daniels lenge før det har vist hva han kan, ofte da i mer seriøse roller.

Mange kaller nok dette gårsdagens humor, men hva har vel det å si, når det er deilig å få trimmet lattermusklene sine til det ytterste, i en ellers så grå hverdag, sett med nyere komediers øyne.

Så for de som ennå ikke har sett forgjengeren, gjør det NÅ og bli med Harry Dunne og Lloyd Christmas inn i kinosalen nok en gang, du vil nok ikke angre på det!

Stor takk til SF Kino Sarpsborg for presseadgang.