Festivalrapport fra Ramaskrik 2019

Ramaskrik satte ny publikumsrekord igjen. Under 2019-utgaven av festivalen, den niende i rekken, var det 3.768 solgte kinobilletter. Foto: Ramaskrik. ©

OPPDAL: 17.-20. oktober 2019 gikk «norges skumleste filmfestival» av stabelen for niende år på rad i den idylliske fjellbygden Oppdal.

Det er i grunnen det perfekte stedet for en slik filmfestival, «omringet» av fjell som gir bygden den rette «trolske» stemningen.

Med en beliggenhet tolv mil sør for Trondheim gir det også horrorfans fra det iskalde, grøssende nord en reell mulighet til å nå festivalen med andre transportmidler enn fly.

Oppdal bydde på nydelig solskinn under åpningen av filmfestivalen og åpnet rolig, men ikke nødvendigvis forsiktig med èn film i kinosalen kl. 11:30 før det var full fres i også storsalen fra kl. 13:30. Da ankom nemlig mange festivaldeltakere med tog sørfra, akkurat i tide til å bli skremt etter en kjapp innsjekk på festivalhotellet. De neste dagene var det perfekt filmvær, dvs. overskyet og litt duskregn før solen glimtet til igjen avslutningsdagen. Et mer perfekt festivalvær kunne man faktisk ikke ha bedt om.

I år var fire av filmene på programmet fra Canada (Harpoon, Red Letter Day, Spiral og Z) som alle holdt et mer eller mindre høyt nivå, i likhet med de fleste andre filmer som Kinomagasinets utskremte reporter rakk å få med seg.

Av de ca. 15 spillefilmene og 2 novellefilmene (på nesten en halvtime hver) undertegnede rakk å se plasserte så godt som alle på en firer på terningen.

Her har festivalens programsjef gjort en bra jobb.

Kun èn film valgte jeg (og dessuten tre andre før meg) etter å forlate en halv time. Den brasilianske Ghost Killers vs. Bloody Mary hadde en type humor som ikke fenget meg. Sånn var det bare.

40 års-jubilanten Alien derimot, som ble vist i en nyrestaurert digital 4K-versjon (kinoversjonen) har ikke tapt seg det spor på alle disse årene og står fortsatt til en solid sekser på terningen. Det er dessuten fascinerende å fortsatt oppdage nye detaljer i filmen for hvert gjensyn.

Allerede første kveld var det duket for èn av to verdenspremierer i form av den offisielle åpningsfilmen, nytolkningen av De dødes tjern som det nok var knyttet store forventninger til på forhånd.

Vi snakker tross alt om «kronjuvelen» i norsk skrekkfilmhistorie og kanskje den aller første sågar. Regissør og manusforfatter Nini Bull Robsahm og hovedrolleinnehaver Iben Akerlie var tilstede denne kvelden og kom inn i den stappfulle storsalen under begynnelsen av rulleteksten (stort lengre turde man vel ikke vente?) for en spørsmålsrunde fra arrangørene og salen. Ut i fra applausen å dømme virket publikum godt fornøyd, men heller ikke stort mer.

Filmen var faktisk tekstet på engelsk og midt på første rad satt den anerkjente engelske filmkritikeren (Empire, Sight & Sound), forfatter og skrekkfilmguruen Kim Newman – som riktignok forlot salen samtidig som de kom inn. Ikke så rart kanskje, spørsmålsrunden var jo på norsk og han ville nok rekke middag før kjøkkenet på restaurantene stengte kl. 22.

Regissøren, som også var medforfatter og skuespiller i «slasheren» Rovdyr fra 2008, likte ikke helt at filmen ble markedsført som en skrekkfilm (nei vel?), og hadde heller foretrukket betegnelsen «psykologisk thriller». Er det det man kaller å banne i kirken?

De fleste (og til dels velbrukte) «triksene i boka» er benyttet i filmen og de unge skuespillerne klarer seg stort sett bra. Aller best er nok to av de norske, nevnte Iben Akerlie og den obligatoriske «comic relief»-karakteren spilt av sympatiske Jakob Schøyen Andersen.

Av de totalt syv rollene i filmen så er kun tre besatt av nordmenn, mens to er fra Danmark, èn fra Sverige, mens den siste er èn britisk skuespiller. Nini snakket litt om det årsaken til dette, men la oss nå kalle en spade for en spade: Det er jo først og fremst for å lettere kunne markedsføre filmen i disse nabolandene? Såpass ærlige må vi vel kunne være?

Den norske fotografen Axel Mustad – som også «skøt» regissørens forrige film, den psykologiske thrilleren (a-ha!) Amnesia – sørget for et lekkert foto, og i likhet med originalen er også denne versjonen filmet i CinemaScope-formatet. Nini Bull Robsahm har hentet hjelp fra «over dammen» til filmens etterarbeid. Komponisten John Debney er mest kjent for The Passion of the Christ (2004) (co-credit), Jungelboken (2016) og The Greatest Showman (2017) (ikke sangene riktignok) og klipperen Bob Murawski har gjort Army of Darkness, The Gift, Spider-Man-trilogien, Drag Me To Hell og Oz – The Great and the Powerful for Sam Raimi – og vant dessuten en Oscar for The Hurt Locker (2008). Ingen smågutter akkurat!

Til tross for at filmen kun varer i 94 min. føltes den lengre. Aldri et godt tegn det selvsagt, men så må det også sies at jeg var «skrekkelig sulten» på det tidspunktet … Selv ville jeg ha trillet en (noe svak) firer på terningen.

En annen verdenspremiere fikk vi fra hordalendingen Severin Eskeland, mannen bak Snarveien (2009) og Lyst (2017) i form av den 25 min. lange novellefilmen Allodium som han selv presenterte til festivalpublikummet bare fem dager etter ferdigstillelse. Jeg hadde på forhånd ingen forventninger selv om jeg likte begge hans spillefilmer rimelig godt. Jeg forsto med èn gang da jeg så det nydelige fotoet at «dette…dette blir nok bra…». Og det ble det. Så det holdt.

Spesielt vestlendingene Brit Landa (en norsk «shooting star» med base i Hollywood) og «gode, gamle» Helge Jordal er bunnsolide i sine roller. Allodium er en svært så intens affære som har en spennende historie som avdekkes lag for lag, og med en skummel atmosfære som holder deg på kanten av kinosetet til siste slutt. En ekte «page turner» av en film!

Selv var jeg så heldig å sitte ved siden en ekte «scream queen» fra det kalde nord, som regelrett hylte høylytt i en skvettescene med de obligatoriske hendene foran ansiktet sitt – og så èn gang til fem minutter senere, bare da også ledsaget av «fy faen!». Priceless.

Alle som liker skrekkfilm vet hvor viktig lydbildet er og for lyddesigneren av filmen som passende nok satt rett bak vedkommende må ha kost seg glugg i hjel. For meg ble Allodium kanskje det aller største høydepunktet i løpet av festivalen. Jeg spår «heder og ære» på fremtidige skrekkfilmfestivaler det kommende året. En sterk femmer på terningen!

Og ikke bli overrasket om Hollywood bestiller en spillefilm fra Severin Eskeland, basert på hans egen novellefilm. Det har skjedd før med både den tre min. lange svenske Lights Out av David F. Sandberg og den femten minutter lange norske Polaroid av Lars Klevberg, som senest i sommer kom en ny versjon av Child’s Play med den ikke særskilt snille dukken Chucky i «hovedrollen». Alle gode ting er tre? Vi får bare håpe (og be om) at Allodium før eller senere dukker opp på Blu-ray, f.eks. blant ekstramaterialet til Eskelands neste spillefilm en gang i fremtiden. I motsatt fall er det jo noe som heter YouTube …

Også èn av norges største (i dobbelt forstand) og dessuten hyggeligste regissører – Roar Uthaug – besøkte Ramaskrik, som han kaller for «norges hyggeligste filmfestival» (ja, horrorfans er faktisk veldig hyggelige, tross filmene de liker) for å vise frem sin halvtimes lange zombie-splatter filmdebut Snørr fra 1993. Den ble filmet på «state of the art»-videoformatet U-matic high band i sin tid, og ble vist i Speilsalen (ca. 50 seter) på Oppdal kulturhus fra en DVD!

Også produsent Marit Haug – som Uthaug kalte for sin læremester – var tilstede. Man kan (til dels) se talentet til Uthaug spire og gro allerede i hans filmdebut. Han var også tilstede for å vise frem sin skrekkklassiker Fritt vilt (2006) i den helt nye Høyvangparken for et publikum på ca. 150.

Til tross for at projektorbildet var nokså bra (fra Blu-ray, antar jeg) var lyden en annen historie. Det hørtes ut som skuespillerne satt inni en pappeske, så etter deres ankomst til høyfjellshotellet (ca. ti min. ut i filmen) trakk jeg meg stille og rolig tilbake og inntok heller en sjelden (og god) middag.

Det var dessuten kaldt å «sitte pal» til tross for god påkledning, men uten ullpledd (som de fleste av oss fikk utdelt).

Og spekematen som publikum hadde blitt lovet flere ganger (siste gang en drøy halvtime før), ja se den hadde ingen fått, selv om den i følge festivalsjefen var ankommet festivalen altså! Det var rett og slett litt pinlig, og et totalt sett et ikke helt vellykket arrangement, synes jeg. Slike «stunts» utenfor kinosalene er alltid «risky business» og med stor fallhøyde. Men du verden så lyst jeg fikk til å se Fritt vilt-filmen(e) igjen! Jeg tenker fortsatt på hvor mye bedre det hadde vært å få sett den i kinosalen. Det enkle er ofte det beste!

Foruten nevnte norske gjester bød årets festival på mange spennende besøk fra utlandet også: Nylig fylte 70 år gamle Brian Yuzna – som produserte klassikeren Re-Animator (1985) helt i begynnelsen av sin filmkarriere og hadde sin (ordentlige) debut som regissør med Society (1989) – «bød på seg selv» og snakket mye om sine filmer både i forkant og etterkant av visningene av nevnte to filmer. Re-Animator var den eneste ekte 35 mm-kopien som ble vist og det var skikkelig kult å se en litt støvete og knitrete analog kopi i vår tids nærmest kliniske digitale verden.

 

På vei inn i den etter hvert stappfulle kinosalen ble det servert grønn drikke på reagensrør – direkte fra laboratoriet. Vi forventer evig liv e.l. etter å helt i oss denne høyst tvilsomme væsken. Time will show. Artig liten detalj det der – less is more!

Under Re-Animator ble vi forresten vitne til èn av de yderst få tekniske glippene i løpet av festivalen. I de første minuttene var volumet altfor lavt, før lyden ble skrudd opp til et altfor høyt nivå. Det hjalp nok heller ikke at det var et analogt lydspor. Mye knitring fra peisen ble det i hvert fall.

Society var det også høy lyd på, men så vidt «innenfor» og dessuten ble den vist digitalt som alle de andre filmene. Kinosalen med sine ca. 100 seter (og sju rader) har Dolby Atmos-lyd, men hvor mange av filmene som faktisk er mikset i det lydformatet sier ikke programheftet noe om. Uansett så er kinosalen èn av de mest koseligste salene undertegnede har sett i film i. Det er nærmest som å være i en stor hjemmekino hvor man ser og hører godt uansett hvor i salen man sitter.

Storsalen (hvor også konserter holdes) er langt større med sine ca. 400 plasser og jeg er usikker på om også den har surround lyd (den har i hvert fall ikke Dolby Atmos), men også her er det flott å se film på et stort lerret ledsaget av akkurat passe høy og flott lyd. Oppdal Kulturhus, hvor det aller meste foregår, ligger kun tre-fire minutters gange fra festivalhotellet.

Australske Tony D’Aquino var også tilstede for å presentere sin første spillefilm The Furies. Filmen har litt til felles med Hostel-filmene og se for øvrig opp for hovedrolleinnehaver Airlie Dodds. Hun er «loveable» som få og med en utstråling på høyde med en lekk atomreaktor. En ekte «shooting star»– bare husk hvor du leste det først! Dessverre sovnet jeg flere ganger under filmen (uten at det var filmen sin skyld altså), og aner derfor ikke hvordan heltinnen havnet hvor hun gjorde til slutt … Og det er ingenting som er som å våkne midt i et høylytt «kill»! Da våkner man i hvert fall …

Siste film jeg fikk med meg før hjemreise var Memory: The Origins of Alien av sveitsiske Alexandre O. Philippe som besøkte Ramaskrik for tredje gang! Sist gang med dokumentaren 78/52: Hitchcock`s Shower Scene, som da sikkert alle skjønner handler om dusjscenen i Psycho. Memory er ikke en vanlig bakom-film til Alien, men handler mer om forhistorien til det som etter hvert ble til Alien. Den fokuserer på manusforfatter Dan O`Bannon og «creature designer»-geniet H.R. Giger og er vel verdt en titt for alle fans av både Alien og H.R. Giger.

Vi skal ikke se bort i fra at noen av filmene på årets festival blir «fanget opp» og utgitt her til lands av f.eks. Another World Entertainment som også i år hadde DVD og Blu-Ray-utsalg (med svært gode rabatter) ved infoskranken. Det er kun norske De dødes tjern, svenske Koko-di Koko-da og oppfølgeren Zombieland: Double Tap som av de nye filmene har fått norsk kinopremiere.

Jeg tror ikke det blir så mange flere, selv om noen sikkert hadde fortjent det. Vi må huske på at de fleste filmene som vises er såkalte uavhengige filmer (ikke studiofilmer m.a.o.) med lave budsjett. Det som overrasket meg mest var hvor bra alle filmene så ut – og mange av dem filmet i CinemaScope-formatet. Mye har tydeligvis skjedd siden man tok steget inn i den digitale filmverden.

Foreløpig må man se til utlandet om man vil ha årets festivalfilmer til odel og eie. Til nå har jeg kun sett De dødes tjern (unntaket), Harpoon, Girl on the Third Floor og Memory: The Origins of Alien bli annonsert på Blu-ray, mens Satanic Panic allerede er i salg (fra anerkjente Arrow Video). En rekke andre festivalfilmer er nå å få digitalt riktignok, men det blir vel ikke helt det samme for horrorfansen?

Å være på skrekkfilmfestival er faktisk litt blodig alvor med intense filmopplevelser og lite tid til lunsj og særlig middag. Akkurat nå er jeg litt glad for at det er ett år til neste Ramaskrik-festival som da har ti års jubileum (no pressure!) og jeg både håper og tror at det lille som er av rusk i maskineriet er helt borte til da. For i det store og det hele er dette en meget velorganisert filmfestival med veldig hyggelige mennesker blant arrangør, gjester og publikum. Kommer jeg tilbake til Ramaskrik ved første mulige anledning? Hell, yeah!!

P.S. Kinomagasinet kommer i løpet av sommeren 2020 tilbake med en artikkel beregnet på de som drar på sin første Ramaskrik-festival – 15.-18. oktober 2020 med noen gode festivaltips «med på kjøpet».