En trygg og blodig oppfølger: Scream VI

Kun litt over et år siden forgjengeren er Scream-serien tilbake i en velkjent og blodig innpakning med film nummer seks i rekken av selvrefererende og meta slasher-filmer.

Etter å ha opplevd Ghostface på nært hold året før har Sam (Melissa Barrera), Tara (Jenna Ortega), Mindy (Jasmin Savoy Brown) og Chad (Mason Gooding) flyttet til New York for å starte et nytt liv på universitetet langt unna Woodsboro. Det skal ha seg slik at deres fortid tar dem igjen, og før de vet ordet av det er Ghostface etter dem enda en gang.

Med et nytt rollegalleri på plass så er jo håpet at de skal greie å bære filmen like godt, om ikke bedre enn den originale trioen bestående av Sidney, Dewey og Gale. Det gjør de så absolutt. Det er Sam og Tara Carpenter som er i sentrum, men Mindy og Chad fyller det resterende tomrommet rundt dem og bidrar til et fornøyelig firkløver av en vennegjeng som bærer historien stødig gjennom hele spilletiden.

Når det kommer til karakterene så er det spesielt en som minner sterkt om en tidligere karakter i serien. Mindy er i bunn og grunn prikk lik Randy. Hun har tatt over rollen som den nye skrekkfilm-guruen som utreder om reglene som gjelder for hver film.

Hverken Dewey eller Sidney er tilbake denne gangen. Neve Campbell returnerte rett og slett ikke på grunn av uenigheter om honoraret. Som et direkte resultat av at Gale Weathers (Courtney Cox) er den eneste av de originale tre som returnerer får hun også mer tid til å skinne. Gale får konfrontere Ghostface mer direkte enn det hun har gjort tidligere. Gale er dog ikke den eneste som er tilbake. For første gang siden Scream 4 (2011) returnerer Hayden Panettiere til rollen sin som Kirby Reed. Dette er et gledelig gjensyn og hun tilfører sin velkjente karisma og særegenhet som blandes godt sammen med filmens andre sentrale karakterer.

Filmens lydmiks har en god og balansert bass som jobber godt i de mest intense scenene. Jeg har dog en mistanke om at Scream VI som forgjengeren kun avspilles i 5.1 på kinoene her hjemme. I så fall er dette svært skuffende når det ryktes om at amerikanerne får nyte et fullvoksent Dolby Atmos-lydspor.

Om dette er tilfelle så virker det som en negativ trend. Scream (2022), tilbudte kun HDR10 og et 5.1-lydspor på den norske 4K-utgivelsen, mens den amerikanske på sin side skiltet med Dolby Vision og 7.1-lyd. Faren er stor for at det blir helt likt denne gangen med Scream VI. Jeg vet ikke om det er et valg distributøren gjør bevisst eller om de kun blir tilbudt en mindreverdig utgave av filmen for distribusjon. Uansett grunn er det skuffende når både kinoene og hjemmemarkedet tross alt tilbyr bedre og bedre teknologi.

Akkurat som i fjorårets Scream (2022) er volden skrudd opp enda et hakk. Drapene er betydelig blodigere enn det de har vært tidligere da Wes Craven var i regissørstolen. Du skal ikke se bortifra at blod, gørr og innvoller pryder lerretet i all sin motbydelige prakt.

Det er ikke snakk om en film som er i nærheten av samme nivå som Terrifier-filmene eller for den saks skyld Halloween Kills (2021) i blodig vold, men om de fortsetter med enda flere filmer så kan det fort være at Scream-serien også ville ligge på omtrent samme voldsnivå.

Filmens aller største høydepunkt er uten tvil den nye Ghostface. Han har faktisk aldri vært skumlere. I motsetning til tidligere er Ghostface denne gangen mer erfaren og snubler aldri i en tilfeldig blomsterpotte eller en strategisk plassert sofa. Han er fokusert og aggressiv og gir ikke opp før han har klørne i sitt neste offer. Ghostface holder denne gangen ingenting tilbake. Han bryter voldelig ned dører og knuser vindusruter.

Det eneste jeg savner med Ghostface er at han burde ha gjort litt mer ut av drapene sine. Intensiteten blir fort lav når han fortsetter å knivstikke hvert eneste offer i magen fem ganger. Jeg vil rett og slett ha den kreative Ghostface tilbake.

Som film nummer seks i rekken forventer jeg at de fornyer seg ihvertfall til en viss grad. Det gjør de også med litt blandet resultat.

Formelen er akkurat den samme i bunn og grunn. Det er bare å sluke alle skrekkfilm-referansene som dukker opp underveis helt til de tyter ut av ørene dine. Hellraiser, Friday the 13th og Halloween er bare noen få av de som blir nevnt.

Den klassiske åpningsscenen overrasket meg positivt, de turte å ta den i en litt annen retning enn det de har gjort tidligere, men etterhvert som filmen legger kortene på bordet føles åpningsscenen, mer som en unødvendig avsporing enn en nødvendig brikke i puslespillet.

Jeg fikk etter hvert en merkelig følelse av déjà vu der jeg satt i kinosalen med øynene klistret spent mot lerretet. Det er nesten så man skulle tro at de gjorde samme film på nytt. Dette er første gang Scream-serien flytter handlingen til en såpass stor by som New York, men det er ikke første gangen de flytter handlingen til et annet sted enn Woodsboro.

Der Scream (2022) var en sterk hyllest til originalen med nye rollefigurer og et nytt strøk maling er også Scream VI en åpenbar hyllest til en annen tidligere film i serien.

Scream VI er såpass snill med hintene at jeg regnet meg frem til hvem morderen var lenge før klimakset. Hintene var tidvis så åpenbare at de omtrent var umulig å overse.

«Hvilken» som helst gjennomsnittlig manusforfatter kan jo lage en film som baserer seg på et allerede skrevet manus for så å kaste inn noen referanser for å få kinogjengerne til å glise bredt for seg selv i kinosalen.

Jeg håpet rett og slett på at Scream VI skulle ta noen sjanser som resulterte i et nytt mysterium med flere innovative drap, men enn så lenge har de enda ikke greid å toppe døden til Tatum i den aller første Scream (1996).

Scream VI er alt i alt en underholdende film som tilbyr nok blodig moro i to timer. Dessverre tar filmen ingen store sjanser og metahumoren er ikke like smart eller morsom som den pleide å være.