Kinoaktuelle Don Johnson fyller 70

Don Johnson fotografert i 2018. Foto: AP NTB kultur.

– Jeg slet og sultet, sier 80-tallsstjerna Don Johnson, som feirer 70-årsjubileet sitt med Oscar-tippede «Knives Out».

Når Donald Wayne Johnson fyller 70 år 15. desember, kan han se tilbake på en lang og innholdsrik Hollywood-karriere.

Skjønt, før 80-tallsserien «Miami Vice» var livet hans alt annet enn en fødselsdagsfest.

– Tro meg, det var ikke lett. Jeg slet og sultet i et dusin år, forteller den nå gråsprengte, men stadig elegante «Don» da vi møter ham i London.

– Men jeg elsket yrket mitt, og tok det ikke personlig at jeg måtte stille meg i kø for sosialstønad etter ikke å ha jobbet på måneder. Jeg fokuserte heller på at jeg visste at jeg var flink: «Jeg vet at jeg kan gjøre dette, og før eller senere vil jeg få det gjort.»

 

Vendepunktet kom med innsatsen som politikjekkasen Crockett, en rolle Johnson vant Golden Globe for i 1987. I godt voksen alder har han gått på en ny vår som karakterskuespiller, med kultinnsmett i Quentin Tarantinos «Django Unchained» (2008), Jim Mickles «Cold in July» (2014) og S. Craig Zahlers «Brawl in Cell Block 99» (2017).

I høst, etter å ha varmet opp med HBO-føljetongen «Watchmen», dukker han opp i navnebroren Rian Johnsons Agatha Christie-inspirerte krimkomedie «Knives Out» (kinopremiere fredag). Her, i en film som allerede spås en lys Oscar-framtid, spiller han en svigersønn mistenkt for å ha drept konas pengesterke forfatterfar.

– Jeg klarte ikke å legge ned manuset. Det var en real pageturner, hevder Johnson, som ser klare paralleller mellom detektivsjangeren og dramafaget.

– Jo bedre etterforsker du er, desto bedre blir skikkelsen din. Jo flere spørsmål du stiller, desto mer kjøttfull og komplett blir vedkommende. Jeg stiller en million – og så bygger jeg ham lagvis opp i underbevisstheten, sånn at han skiller seg både fra andre skikkelser og meg selv.

Les KINOMAGASINETs anmeldelse av Knives Out:

Anmeldelse: Knives Out

«Knives Out» oser av politisk undertekst, idet den ecuadorianske privatpleieren Marta (Ana de Armas) har grepet på amerikanerne. Det plager ikke Johnson at Richard-figuren er Trump-supporter.

– Jeg har masse familie i Missouri som støtter Trump, hvilket gjorde researchen lettere. Ikke at jeg synes det sømmer seg for skuespillere å flagge politiske synspunkter.

– Hvorfor sømmer det seg ikke?

– Vel, fordi jeg er skeptisk til hvorvidt den slags handler om ego eller faktisk engasjement. Det finnes selvfølgelig noen – for eksempel George Clooney og Angelina Jolie – som tjener verden på veldokumentert og respektabelt vis. Men altfor ofte ser vi hvem som helst påberope seg meninger om temaer de ikke har greie på.

– Hvilke bedrifter er du mest stolt av selv?

– Jeg er usedvanlig stolt av ungene mine – av hvem de er som mennesker. De har sterk moral og står på for andre. I jula drar vi sammen til barnehjem og sykehus, hvor vi interagerer og leser historier – sånne ting. Du går inn i troen på at du gjør det for dem, før du kommer ut og tenker, «Wow, jeg er så tilfredsstilt.»

På spørsmål om han er enig i Michael Caine-sitatet om at skuespillere aldri pensjonerer seg, svarer Johnson:

– Ja, men det kommer an på. Jeg er ikke av typen som kjeder seg på fritida. Jeg kan være fornøyd bare med å sitte i skogen. Jeg kan sitte i timevis og lytte og puste og nyte. Det er fantastisk – ren bensin.

Brøyt loven
Det at «Miami Vice» i sin tid ble en sånn seerfavoritt, forklarer skuespilleren slik:
– Jeg tror det handlet om de involverte, om tida og stedet, samt at vi kom fra en uavhengig filmbakgrunn og brakte filosofien med oss derfra til TV. I begynnelsen søkte vi ikke engang om tillatelse, humrer Johnson og legger til:

– Vi dro rett ut og gjorde opptak på gata. Vi skøyt jaktscener og kampscener og alt sammen. Snart kom polisen rullende: «Hei, dere trenger lisens for det der!» «Å, det visste vi ikke,» sa vi. «Vi er ferdige om en time og lover å søke neste gang.» (NTB)