Betraktninger fra en Amanda-jury-veteran

AMANDAVETERAN: Kinosjef Jørgen Søderberg Jansen i Fredrikstad Kino forteller her om sine erfaringer som jurymedlem i Amanda-juryen. Foto: John Berge, KINOMAGASINET.no © Montasje: Per Mork. Amanda-logo: Den norske filmfestivalen ©

I høst er det åtte år siden jeg fikk min første og eneste Amanda. Jeg har ingen planer om å få flere, men jeg har etter det hatt gleden av å sitte syv år i Amanda-juryer og vært med på å kåre 43 Amanda-vinnere.

Bare for å avklare det først: Man trenger ikke å få en egen Amanda for å sitte i en Amanda-jury, det er ikke slik det foregår.

At jeg havnet i min første Amanda-jury for syv år siden hadde en helt annen årsak: Jeg ville legge ned en av Amanda-prisene. Som styremedlem i Norske Kinosjefers Forbund var jeg en av de som mente at prisen for Beste utenlandske film hadde utspilt sin rolle. Det var en underlig gjøkunge i en prisutdeling som skal løfte frem norsk film. Det fikk generelt lite oppmerksomhet og vinnerne møtte sjelden eller aldri opp, to ting som henger sammen som høna og egget, hvem av dem som kom først kan diskuteres.

Det er Kinosjefforbundet som har i oppdrag å kåre vinneren av beste utenlandske film, og det er jo en ære å få ansvaret for en Amanda-pris, men vi syntes det var litt kjedelig å sitte med en pris som de færreste brydde seg om. Den ble kåret gjennom avstemning blant kinosjefene, i et system der bare de mest sette filmene kunne stemmes på. For så vidt en ganske demokratisk prosess, men det ga noen rare utslag og noen virkelige godbiter ble utestengt på grunn av lavt kinobesøk.

Vi klarte ikke å legge ned Amanda-prisen for beste utenlanske film, men det endte med at prisen ble lagt om, og fikk sin egen jury bestående av fem kinosjefer. Selv synes jeg fortsatt at man kunne nøyd seg med priser til de norske filmene, men det har allikevel vært artig å lede kinosjefenes Amanda-jury i syv år på rad. Før eller siden skal jeg la noen andre slippe til… Å diskutere film med kolleger er alltid gøy, selv om det ikke alltid har vært min favoritt som har vunnet. Jeg burde kanskje innføre dobbeltstemme for juryleder?

De siste tre årene har vært ekstra spennende. Da har jeg også vært Kinosjefforbundets representant i hovedjuryen. De to første årene var spesielt morsomme og utfordrende, da hadde man en ny juryordning der en storjury kåret nesten alle prisene, i hele fjorten kategorier. Det ble det lange jurymøter av! I år valgte man en ny løsning, hvor hovedjuryen hadde åtte kategorier å finne nominerte og vinnere til. Det var en bedre løsning, og jeg var selv én av flere som hadde foreslått denne oppdelingen. Å mene noe om fjorten kategorier samtidig var i meste laget, selv om det har vært dyktige folk fra hele bransjen i juryene.

Det mange neppe vet, er at vi i juryene gjør ferdig jobben vår i mai og juni. Da velger vi ut nominerte og kårer vinnerne. Etter det må vi gå hele sommeren og håpe at vi ikke forsnakker oss. Det var ekstra ille i år, siden Amanda-showet ikke var før etter at selve filmfestivalen i Haugesund var over. Da må man passe seg i diskusjoner om høstens filmer, så man ikke for eksempel nevner at Anders Baasmo Christiansen ikke bare skal ha tre filmer på kino i høst, men også snart er fersk Amanda-vinner. Og man må passe på å ikke gratulere produsenten av Bølgen med prisen for beste film når han er der for å presentere sin neste film Snekker Andersen og Julenissen. Heldigvis gikk det bra!

Det nest beste med å sitte i Amanda-jury er å få bruke tid på å diskutere filmer med kolleger, både andre kinosjefer og flinke folk fra filmbransjen. I hovedjuryen har det vært skuespillere, regissører, manusforfattere, produsenter og fotografer. Jeg ble bedre kjent med noen jeg kjente litt fra før og fikk noen nye bekjentskaper. Ja, man kan faktisk få nye venner selv om man har passert 40! Eller i hvert fall nye Facebook-venner.

Å sitte en hel dag å snakke om norske filmer er gøy og interessant, og i blant får man et nytt syn på filmer, skuespillere og filmskapere. Her er det ikke som i politikken hvor alle har bestemt seg på forhånd. I juryen hører man på hverandres synspunkter, argumenterer for sine syn, og man kan forandre mening underveis eller få andre til å ombestemme seg. De tre årene i hovedjuryen har vært en god blanding av diskusjoner og avstemninger. Man blir aldri 100 % enige om hver eneste vinner og nominerte, men man kommer frem til et resultat som alle kan stå rimelig godt inne for.

Når siste jurymøte er over i starten av juni, er vi ferdige med vårt. Noen tror at vi sitter og jobber med dette under filmfestivalen i Haugesund i august, men da er vi for lengst i mål. Jeg har faktisk ikke vært til stede i salen under et eneste Amanda-show mens jeg har vært jurymedlem. Det er ikke for å være arrogant, beskjeden eller protesterende. Det er rett og slett fordi Amanda-showet kommer enten før eller etter selve filmfestivalen, og da blir det litt for lenge å bli i Haugesund et par dager ekstra for å få med seg showet. Jeg har prioritert de dagene det er bransjefestival fremfor rød løper og kjendiser. Dét kan jeg jo oppleve i Fredrikstad ofte nok.

Noe av det morsomme med å sitte i juryen er å lese artiklene og spekulasjonene i media. Først når de nominerte offentliggjøres, så en ny runde rett før utdelingen og ikke minst kommentarene etter showet. «Juryen har tenkt sånn», «hvorfor har ikke juryen gjort sånn», «prisen går helt sikkert til han» osv. Da må man huske på at det faktisk ikke finnes noen fasit. Hva som er «beste» film er ikke noe man kan slå vitenskapelig fast, det er ikke en sannhet man kan påberobe seg, verken som jurymedlem eller aviskommentator. Litt rart er det forresten at mange ikke later til å vite at det er flere juryer, ikke bare én, og at man ikke tar seg bryet med å lese statuttene juryene skal følge.

Kommentatorer som påpeker hvilke filmer vi har «glemt» å nominere nevner sjelden hvilke vi skulle droppet, men ellers treffer de ofte ganske bra. Mange ganger har jeg sittet og visst at filmene journalister etterlyser har vært SÅ nærme å få en nominasjon. Vi skal bare ha tre nominerte i hver kategori, og de vil alltid være noen som blir nummer fire og fem, og det blir det jo ikke noe heder og ære av. Det er gøy å vite hvem som kom nærme, men aldri fikk noen sigar, men også litt leit at jeg ikke kan fortelle dem det. Man skal jo ikke sladre fra en jurys indre arbeid, dessuten hadde det vært slemt å fortelle noen at de nesten ble nominert eller nesten vant, da er det nok best at de er lykkelig uvitende.

Det aller beste med å få være med å kåre Amanda-vinnere er å se gleden hos de som vinner. De blir faktisk veldig glade! Å se Olivier Mukata juble for Amandaen han fikk for beste birolle i Welcome to Norway var herlig. Han holdt også kveldens beste takketale. Der enkelte mer erfarne filmfolk rotet det litt til, var han ekte, rørende og poengtert. «En gang var jeg flyktning, nå står jeg her med denne,» sa han med Amandastuetten i hånden. En gave til journalistene som dekket showet.

Et uforglemmelig øyelikk var det året Searching for Sugarman vant Amanda for beste utenlandske film. Den svenske dokumentaren – om den amerikanske musikeren som oppdager at han har vært superstjerne i Sør-Afrika i en hel generasjon – var ikke bare en fantastisk film, historien om den vanskelige produksjonen som ble kronet med suksess var et lite eventyr i seg selv. Fra å slite med å få finansiert filmen til å vinne både Oscar og Amanda, og en rekke andre priser. Dette året var også vinneren til stede under utdelingen, og prisen ble delt ut under den TV-sendte delen. Regissør Malik Bendjelloul holdt en meget godt takketale, og virket veldig fornøyd med å ha slått bl.a. Quentin Tarantino. Akkurat DA skulle jeg ønske jeg var til stede under utdelingen så jeg kunne gratulert ham personlig på nachspielet. Historien om Searching for Sugarman fikk dessverre en trist slutt, Malik Bendjelloul valgte å avslutte sitt eget liv i 2014.

For folk flest handler Amanda-prisen om TV-showet. Det har jeg egentlig aldri vært så opptatt av, men jeg var tilstede én gang (ironisk nok et år jeg IKKE satt i en jury), og etter at jeg kom inn i hovedjuryen har jeg sørget for å få sett sendingen. Man merker at budsjettet er et godt stykke under ressursene de som lager Oscarshowet har, men både årets og fjorårets TV-sending har fungert rimelig bra, synes jeg. Selv om Oscar har en hær av manusforfattere som sørger for at programledere, utdelere og vinnere får bra replikker. Det har ikke Amanda. Til gjengjeld får vi kanskje ærligere og mer sjarmerende takketaler?

Det som er noe av det beste under Amanda-showet er æresprisen. Der klarer man å sørge for at vinneren er tilstede i salen, men UTEN at han eller hun vet hvorfor de er invitert. Vi ser på dem at de VIRKELIG er overrasket og overveldet når de skjønner at de skal få ærespris. De er riktignok gode skuespillere, men SÅ godt tror jeg ikke de spiller. Jeg er overbevist om at de får sitt livs overraskelse på direkten. I hvert fall direkte for dem, dessverre sendes showet som regel i opptak. Noe som er underlig og dessuten utfordrende i en tid hvor stadig flere får tilgang til internett og mange har oppdaget sosiale medier.

Jeg klarte å vente helt til nå, men kan jo ikke skrive om Amanda uten å nevne årets merkeligste avgjørelse. Utdelingen er delt i to, med det man noe misvisende kaller «tekniske» priser i en egen del som ikke sendes på TV. Jeg liker best Oscarvarianten, der hver eneste pris får TV-tid. Det som gjør oppdelingen ekstra ille er at disse vinnerne ikke en gang ramses opp under TV-showet. Det burde være en selvfølge at alle ble nevnt med navn og kategori. Det må man finne tid til, om man så må droppe et av de ofte litt umotiverte musikk- eller underholdningsinnslagene. I år sa man bare at «det ble delt ut ti priser tidligere i dag», og så viste man ett klipp av at Joachim Trier ikke var til stede. (De som ikke vet hvordan Trier ser ut trodde kanskje vi så ham ta i mot pris, men det var nok produsenten vi så noen sekunder av.)

Joachim Trier er en av våre store filmtalenter, som i år dessverre ikke hadde mulighet til å komme på Amanda-utdelingen. Sånn kan skje, men i år skapte det brudulje og stjal mange av overskriftene. Siden vinneren ikke kom til å være der, valgte Amanda-produsenten å flytte regiprisen til den delen av utdelingen som ikke vises på TV. De kunne jo ikke på forhånd si hvorfor de gjorde det, da hadde man samtidig avslørt vinneren, så det ble noe ullent henvist til «logistiske årsaker».

Regiprisen regnes som en av de to viktigste prisene, sammen med beste film, derfor vakte det oppsikt da bransjen fikk inntrykk at at den ikke var viktig nok til å vises på TV. At den egentlige grunnen kom for en dag hjalp ikke så mye. Dette var en feilvurdering av produsenten mener jeg. Selv om det er dårlig TV at vinneren ikke er der, kan man ikke nedprioritere regiprisen. Devin Druid var nominert for beste mannlige hovedrolle for Louder than Bombs. Han var ikke i Haugesund. Hva om han hadde vunnet, ville man da droppet utdelingen av Amanda for beste mannlige skuespiller fra TV-showet? Det tviler jeg på.

Jeg kvier meg litt for å skrive noe om Folkets Amanda. Det kan oppfattes som om jeg som jurymedlem vet bedre enn «det uvitende folket». Dessuten kjenner jeg jo folk som har vunnet den prisen. Jeg har også selv mobilisert for å få folk til å stemme der, den gang Lange flate ballær II var nominert.

Jeg må allikevel nevne Folkets Amanda. Den stemmes frem gjennom telefon og/eller internettstemmer. Det skulle vært artig å vite hvor mange stemmer som kommer inn, for hvert år ser man tydelig at de som mobiliserer folk til å stemme, kommer overraskende langt. At Lange flate ballær II ble nummer to den gangen, slått av Kautokeino-opprøret, stemmer bra med mottagelsen de to fikk på kino. Det som ikke henger helt på grep er at filmer som bare blir sett av noen få tusen på kino, ender opp i finalen. Det skjer år etter år, men siden jeg ikke vil ha uvenner nevner jeg verken titler eller årstall. Å stemme frem en «folkepris» fungerer bare hvis veldig mange stemmer. Slik som da Idol var nytt og stort, da var det visstnok hundretusenvis av stemmer, og da kan man ikke kuppe det med å mobilisere venner og kjente.

Jeg håper noen syntes det var interessant med noen glimt og betraktninger fra en som kjenner Amandaprisen litt fra innsiden. Skulle det til og med vekke debatt er det hyggelig, men det er ikke direkte sprengstoff jeg har kommet med her. Jeg ønsker både diskusjon og oppmerksomhet rundt Amanda-prisen velkommen, det fortjener norsk film- og kinobransje! Film er et kulturuttrykk alle har et forhold til, og norsk film er inne i noe som ettertiden vil omtale som en gullalder. Da burde Amanda-prisen være et av årets høydepunkter på TV. Drømmen må være at neste gang det er sommer-OL og Amanda samtidig, er det OL-sendingen som må vike.

Litt mer om min egen Amanda fra 2008 til slutt. Hun så starten av Amanda-showet sammen med meg på fredag, og fikk med seg Beste barnefilm og beste dokumentarfilm. Hun syntes det var spennende at det fantes en pris for «ekte historier», men hadde en annen favoritt til beste barnefilm – at den kvinnelige hovedpersonen i Knutsen & Ludvigsen-filmen også heter Amanda hjalp ikke. (Men hun likte den filmen også, bare så det er sagt, det skulle jo bare mangle når hun selv heter Knudsen og møtte Øystein Dolmen under en visning i Fredrikstad.)

Litt misunnelig blir man jo når man sitter hjemme og ser bekjente på TV og bildene de legger ut på Facebook, men å se Amandautdelingen i sofaen, i pysj, med sin egen Amanda ved sin side er bra det også. Etter to priser gikk vi opp, pussa tenna og leste om Kaptein Supertruse. Resten av showet så vi i opptak lørdag morgen.