Anmeldelse: Å vende tilbake

Å vende tilbake får terningkast fem av KINOMAGASINETs anmelder Ann Mari Nettum.

Å vende tilbake er en sår og helhetlig film om menns psykiske helse.

Filmens utgangspunkt er da faren til Oscar og Fredrik skal komme hjem fra militært arbeid i Afghanistan. Men hendelsesforløpet blir annerledes enn jeg hadde forventet. Stemningen hjemme, både blant moren, faren og guttene, er svært ordinær. Atmosfæren er lavmælt, og denne hverdagslige holdningen til at faren kommer hjem framstår som merkverdig, og jeg blir nysgjerrig på hvor dette vil føre. Det er tydelig at det her bygges opp til noe.

Faren vil helst unngå å snakke om opplevelsene i Afghanistan, og hans rastløse kropp lengter etter å dra ut i skogen på jakt rett etter hjemkomsten.

Filmen er spilt inn blant annet i Jotunheimen, og byr på flotte bilder av storslått, norsk natur skutt på 35mm film.

Hele filmen består av lange scener. Til å begynne med var dette noe uvant, i og med at veldig mye populærkultur består av mange elementer i rask rekkefølge. Men etter hvert blir dette en behagelig rytme. Enda viktigere framstår klippingen da man ser filmen, dens handling og budskap som helhet. Scenenes lengde skaper en følelse av oppriktighet, og klipperytmen skaper god sammenheng med filmens tema.

Også filmens lyddesign legger seg i samme tempo som klippingen. Fra starten av er også dette noe uvant, og innimellom savner jeg noe musikk eller annen lyd. Også det at filmen i seg selv ikke er proppfull av ord skapte en del stillhet. Men da jeg i ettertid ser hvor filmen tar oss med, og hva slags budskap filmen vil gi, er stillheten helt klar riktig, og jeg anser det mer som et forsterkende virkemiddel.

Å vende tilbake er Henrik Martin Dahlsbakkens spillefilmdebut, og han har stått for både manus og regi selv. Filmen vitner om en regissør som bruker sin filmstemme for å ta opp viktige emner. Han drar vanskelige ting fram i lyset med ett ønske om forandring.

De filmatiske virkemidlene er på plass, og virker svært gjennomtenkt, og de fleste av filmens ingredienser samsvarer godt med filmen som helhet.

Det psykologiske aspektet, og da spesielt menns mentale helse, er helt klart denne filmens viktigste budskap. Den skildrer hvordan en familie blir forandret totalt grunnet psykiske lidelser eller problemer, og viser også hvordan dette kan ekspandere hvis man ikke snakker og bearbeider. Men også ungdommelige emner, som vanskelige framtidsvalg blandet med press fra ulike hold, får sin plass i filmen.

I Å vende tilbake er også skildringen av brorskapet mellom Oscar og Fredrik essensiell. Forholdet brødrene innimellom inneholder både hat, kjærlighet, irritasjon og omsorg. Mellom alle disse følelsene er det skjøre skiller, og på ett lite øyeblikk kan en situasjon endre karakter fullstendig.

Skuespillermessig imponerer Fredrik Grøndahl, som spiller yngstebroren Fredrik. Grøndahl er svært ung, men har allerede flere filmroller på samvittigheten. Hans første filmrolle var i 2008 i Erik Poppes film DeUsynlige, og allerede da hadde han en bemerkelsesverdig tilstedeværelse. Dette har bare blitt forsterket på disse sju årene, og i Å vende tilbake klarer han å gi meg som seer wow-opplevelser med ett par av sine replikker. På et godt vis klarer Grøndahl å være både stolt og sårbar på samme tid.

Å vende tilbake er en stillferdig film som rommer svært mye. De store, dramatiske ”italienske” følelsene med hyling og skriking uteblir, men det er nettopp dette kler filmen; dette er en norsk families store utfordringer. Her vises det hvordan nettopp fortengelse og fortielse kan være rot til ekstremt mye vondt.

Stor takk til Storyseller Distribution AS for forhåndsvisning.