Anmeldelse: Teenage Mutant Ninja Turtles

Kjent scene fra Star Wars: Episode V – The Empire Strikes Back.

I november 1983 lo to forfattere godt da de for spøkens skyld tegnet skilpadder armert med våpen. Siden da har Turtles bredt seg ut til en omfattende skare av fans.

Jeg må innrømme at Teenage Mutant Ninja Turtles – heretter TMNT – har nostalgi til egen barndom. Det hadde seg nemlig slik at jeg var en ivrig titter av tegnefilmserien, lekefigurene og TV-spillet om skilpaddene.

Men en gjenopptakelse av konseptet overbeviste meg ikke helt. Tross det fakta at filmutgivelsen feirer 30 år siden Turtles ble skapt av tegneserieforfatterne Kevin Eastman og Peter Laird.

Nå er det jo for tiden populært å servere superhelter. Og både DC Comics og Marvel har levert godt, ikke minst med nylige Guardians of the Galaxy (2014). I denne runden er derimot vertene blant annet Nickelodeon Movies i kombinasjon med Michael Bays produksjonsselskap Platinum Dunes.

Det merkes at målgruppen er delvis barnerettet, slik Nickelodeon har sin bakgrunn fra. Man ser dette i en enkel sparring mellom god og ond og en trygg linje hvor få virkelig eksplisitt dør eller alvorlig skades. Man ser også dette i en del av humoren. Det er gjennomtykket av en «snill» stemning.

Samtidig er det nok intensitet og vold til at filmen skal nå et eldre publikum og aldersgrensen blir PG-13 (11 år i Norge), samme som Thor: The Dark World (2013). Dette er den første TMNT-filmen som økes til denne aldersgrensen. Utfordringen er at man ender opp med noe som ikke slår fulltreffere på begge blink. TMNT er ikke mørk nok til å engasjere de større, men kanskje heller ikke barnlig nok til å treffe de yngste.

La det også sies at konseptet i seg selv er vanskelig å håndtere riktig. Muterte skilpadder med en rotte som adoptivfar som sammen behersker rå kampsport. Hele opplegget høres så snodig ut at til og med filmskaperen har pakket inn dusinvis av selvironiske replikker. Det blir nok i overkant. Filmskaperne mestrer dessverre ikke helt å skape heder og ære for heltene våre.

De morsomme høydepunktene kommer dessverre sjeldent og i stedet ebber det ut i pinlige stillheter. Humoren kan heller oppsummeres i trailerne som ble sendt ut i forkjøpet. Noen referanser til populærkultur og parodieringer er allikevel verdt å få med seg.

Visuelt sett er dette en kampsportfilm og de grønne bruker kroppen for alt den er verdt. Kameraperspektivet henger dessverre ikke helt med. Ofte så er slag og spark skjult av et irriterende nært fokus. Dette er synd, fordi det motsatte er også å finne med kampen mellom Splinter og skurken Shredder som eksempel.

Det skal allikevel nevnes at rent effektmessig er det noen godbiter. La meg bare nevne to stikkord, «fjellskrent» og «lastebil». Det er noen topper her som virkelig tar seg godt ut på skjermen. Paddene er også velanimerte, om enn noe kjedelige i utseende.

3D-effekten er heller ikke det store ankerpunktet. Dybdefølelsen er jo der og man kan skryte på seg en sverdbit eller to som virvler ut mot publikum. Men man merker ikke sjeldent at filmen virkelig er i 3D. Da mener jeg av typen avatarstil hvor paraplyvesener danser ut av skjermen.

Skurken selv er en slags japansk samurairobot som vil ødelegge verden bare fordi han kan. I tegneserieutgaven er forholdet mellom ham og Splinter langt mer komplisert. Blant annet mistet han sin bror i et tidligere oppgjør, noe som bidro til hevnlysten.

I filmutgaven har han dessverre blitt redusert og minner mer om en slags ustoppelig Transformer, kanskje en billig sammenheng å legge når Michael Bay har med filmen å gjøre. Det må jo alltid ofres en del fra det skrevne til det viste. Men mye av dybden forsvinner i den lette tonen.

TMNT har en forhistorie om brorskap og bekjempelse av det onde. Dette kommer ikke godt nok til overflaten i denne omgang. Det har jo vært tidligere filmatiseringer, men dette siste tillegget når ikke opp.

Takk til SF Kino Moss for presseadgang.