Anmeldelse: Wendyeffekten

Wendyeffekten var ikke like effektfull som ønsket. Terningkast to fra KINOMAGASINETs anmelder!

Ole Endresens tredje spillefilm har mye potensiale, men klarer ikke bygge et godt nok plott eller engasjerende karakterer.

Det hele startet i et dramatisk og konkurransepreget idrettsmiljø, sentrert rundt sporten curling. Deretter var det større problemer og ikke minst bisarre situasjoner i det korrupte travmiljøet. Denne gangen har Ole Endresen brakt publikum inn i det økonomisk ustabile samfunnet på Bøler i filmen Wendyeffekten.

Ole Endresen står bak både manus og regi av Wendyeffekten, og hans historikk antyder at norsk komedie er hans spesialitet. På CVen er blant annet serier som Ut i vår hage, Team Antonsen og Etaten. Av filmer har han gitt ut Kong Curling (2011), Jakten på Berlusconi (2014) og nå er den «vanskelige tredjefilmen» Wendyeffekten ute.

Filmen starter med en presentasjon av Bøler i Oslo. Det tar ikke langt tid før filmen har gitt tilskuerne en overfladisk presentasjon av dens karakterer. Det er mye som skjer, karakterer som har stort potensiale og en historie som ved starten ser ut til å kunne fungere godt. Det er poker, svindel, vaskeri som front, korrupsjon blant skurkene og et nettbrett med hemmelig informasjon. Dette kan blir bra! Dessverre holder ikke filmen det den ser ut til å love av historie og komikk.

Jeg mistenker at Endresen har et forbilde i mange filmer og ikke minst til filmen Snatch, en film som forøvrig er utrolig god. I Jakten på Berlusconi kunne dette blant annet sees godt i foto og klipp, samt i historien. I Wendyeffekten ser det ut til å være de mange karakterenes mer eller mindre tilfeldige innblanding med hverandre, som tilsynelatende reflekterer Guy Ritchies krim-komedie fra 2000.

En scene hvor Øygarden løper inn i et bingo-lokale for å rane det, er også mistenkelig lik en lignende scene i Snatch. Det er ingen penger på bingoen, eller som det sies i Snatch: … all bets are off. Kort fortalt er rammen god og mulighetene mange. Uheldigvis blir karakterene for flate til å engasjere tilskuerne i handlingen, og vi mangler den éne karakteren som tilskuerne virkelig bryr seg om.

Wendy er hora og vi får ikke vite så mye mer enn det. Morten Ram er tilbake som økokrimagenten Finn Krøvl, ikke fult så morsom som i Endresens forrige film og det er vanskelig å se om karakteren er den samme eller ny, men med samme navn. Det samme gjelder Atle Antonsen som svinger innom, men han har en helt annerledes rolle enn sist film.

Det er dog en glede å se finnene som også var med i Endresens tidligere film. Spilt av Jouko Ahola og Carl-Kristian Rundman, returnerer de to i rollene som pengeinkrevere med noe voldelige tendenser og en forkjærlighet for bil. Det er morsomt, med noen uforutsette slap stick-øyeblikk, men så blir det dessverre med det – også her.

Og slik er forøvrig en reke av filmens karakterer. De blir etablert nok til at man forstår historien, men jeg savner dybde som antagelig ville gjort meg mer engasjert i historien som en helhet. Kristofer Hivju har – og utfører – filmens desidert beste rolle, som Kingpin av Bøler. Hivju har noen magiske uttrykk, bevegelser og et rødt øye som passer perfekt inn i en skrekkfilm. Hans karakter sier også minimalt i filmen, og det er kanskje dette som gjør han til en noe mer tydelig karakter. Det han gjør og det han sier er motivert av filmens historie.

Jeg må også nevne filmens to asiatiske skuespillere, en mor som ikke snakker norsk og hennes unge datter som oversetter gloser moren kjefter. Disse to er og forblir særdeles morsomme sidekarakterer og asiatisk gneldring er til å bli redd av, samtidig som den norske oversettelsen er like morsom.

Til tross for mangler, er det visuelle i Wendyeffekten oftest godt gjennomført. Vi ser gode etablerende bilder over Bøler og ikke minst et vakkert bilde av Svenn og Sylfest som ser på en statue i måneskinn. En rekke tradisjonelle utsnitt supleres med noen tette håndholdte klipp – noe som ofte er i Endreses filmer. Helheten over foto virker solid og gjennomtenkt, sammen med gode settinger som blant annet Wendys leilighet som bygger opp hennes identitet noe mer enn hva Linn Skåber selv får tillatelse til å gjøre.

Også lyden i Wendyeffekten er positivt overaskende. Etterforskningen av det kriminelle miljøet har et dunkel, mystisk og noe noir-inspirert musikkmotiv som spilles gjentagende i flere scener og situasjoner. Takk til Johannes Ringen for et godt bidrag her og gjennom filmen. Også filmens effektlyder er overaskende godt gjennomført. Vi bringes igjen tilbake til Hivju som omtrent knekker opp alle ledd i kroppen. Det er synd det ikke var en film som var mer sentrert rundt Hivju.

Det er elementer som er godt gjennomført i Wendyeffekten. Situasjoner gjør at jeg absolutt trekker på smilebåndet, men på en annen side så tar jeg meg selv i å dette ut av det som skal være en enkel historie. Interessen forsvant underveis og jeg måtte konsentrere meg om å erindre hva filmen egentlig handlet om.

Plottet i seg selv blir for tynt og ikke godt nok knyttet opp mot filmens karakterer og deres engasjement i situasjonen på Bøler. Med svake karakterer faller det hele noe sammen, som har resultert i et noe strengt terningkast. Selv tror jeg at noen færre karakterer, mer fyll i karakterenes personlighet og en tettere tilknytning til hverandre, ville skapt en bedre totalitet. Det skal dog alltid sies at humor er og vil for alltid være subjektiv.

Sist er det viktig å nevne at det er et avsluttende klipp etter filmens rulletekst. Her er finnene tilbake og snakker om tiden i «bransjen». De nevner også at det er på tide å tenke på noe nytt. For meg er dette muligens en hilsen fra Endresen selv om at dette var en slags usammenhengende triologi som skulle gjennomføres, nå er det på tide å gjøre noe nytt og annerledes.