Anmeldelse: Vox Lux

Vox Lux er noe helt annet enn hva traileren forespeiler.

Sjelden har jeg følt at en trailer har misledet meg slik denne gjorde. Jeg forventet en skildring av en popstjerne med stjernenykker, noe vi forsåvidt får se, men denne filmen handler egentlig om så mye mer.

Vox Lux er delt inn i tre markante og veldig forskjellige deler, kalt akt 1, akt 2 og finale. Disse tre aktene skiller seg såpass mye fra hverandre at de nesten kan plasseres i hver sin sjanger, selv om det er en tydelig råd tråd gjennom det hele, nemlig Celeste.

I første akt møter vi Celeste som 14-åring hvor hun opplever skoleskyting på så nært hold det lar seg gjøre og fortsatt kunne snakke om det etterpå. Denne delen av filmen er sterk, men er allikevel filmet på en måte som skaper distanse til det «gory», uten at det skaper en distanse til alvorsgraden av en slik hendelse. Celeste blir etter dette «oppdaget» når hun synger en sang sammen med søsteren sin, til minne om ofrene. Herfra blir vi dratt med i en hurtig montasje av hennes fremgang som artist i en ung alder.

Jeg likte denne første akten best, fordi den virker ekte og som den prøver å fortelle noe uten å presse det frem. Dessverre blir noe av opplevelsen spolert av stive samtaler og middelmådig skuespill sammen med noen litt for lange (og for mange) innklippsbilder av skyskrapere og New Yorks skyline. Musikken som ligger under dialogen er også med på å forsterke det klisjefylte til et nivå som nesten er plagsomt.

Det er først i andre akt at vi møter Natalie Portman som Celeste. Nå er Celeste 31 år og en fullverdig popstjerne på høyde med Lady Gaga, Rihanna og alle de andre. I denne delen av filmen fokuseres det hovedsakelig på hennes liv utenfor scenen. Søsteren har fått rollen som oppdrager av hennes datter Albertine (spilt av Raffey Cassidy som også spilte Celeste som ung). Her legges hele livet hennes frem, gjennom Portmans overdrevne rolletolkning og slitsomme dialekt.

Mesteparten av handlingen kommer frem gjennom dialog, noe som er uheldig da dette kanskje er filmens svakeste element. For av til kan filmen friste med noen spennende totalbilder og god bruk av sakte film. Limet mellom de to aktene er manageren spilt av Jude Law, som på en grei måte klarer å vise en eldre utgave av den noe eksentriske manageren vi møter i første akt.

Finaledelen av Vox Lux er desidert den dårligste. Den viser Celeste som artist på scenen, og her benyttes et lydbilde som sannsynligvis skal vise lyden slik den oppleves på scenen, men det er hverken vakkert eller effektfullt. Denne delen er også altfor lang og fisler ut i ingenting.

Regissør Brady Corbet forsøker å fortelle noe med denne filmen, men nøyaktig hva sliter jeg litt med å forstå. Måten å fortelle historien på er både inspirerende og forvirrende på samme tid. For innimellom dukker det opp en fortellerstemme (Willem Dafoe) som forklarer ting filmen ikke eksplisitt viser, men som er essensielle for å forstå handlingen. Denne voice-overen minner om og har visse likhetstrekk med hvordan Wes Anderson bruker voice-over i sine filmer, men her er det gjort uten det vimsete og humoristiske.

Alt i alt fungerer ikke Vox Lux helt, men det er enkelte ting som viser et visst potensiale hos filmskaperne.