Anmeldelse: Vikingulven

Vikingulven er Norges første og eneste nødvendige varulvfilm, helt til en eventuell oppfølger ankommer og ytterligere forbedrer formelen.

For ca. 1000 år siden plyndret vikingene seg til gull og grønne skoger, men det de fant var ikke gull eller rikdom ei heller mat, men en ulv.

I vår tid, i en liten by kalt Nybo i Telemark, blir innbyggerne angrepet av en ulv som ser ut til å være mye større og mye farligere enn normalt.

Vikingulven er Norges aller første varulvfilm. Hvem skulle trodd at det skulle ta såpass lang tid å få lagd Norge sitt svar på An American Werewolf in London (1981)?

Vi har jo tross alt slitt med ulv som går løs på sauer i lang tid (spør sauebøndene). Det var absolutt på tide å få en ulv på storskjermen som virkelig setter en støkk i både bønder, men også publikum.

Oppgaven var kanskje umulig ved førsteøyekast, men det stoppet ikke regissør Stig Svendsen fra å prøve. Tidligere er han kjent for King’s Bay (2017) med Kari Bremnes i hovedrollen.

Han har skrevet manuset sammen med Espen Aukan som for tiden er aktuell med både Vikingulven og Troll (2022) som kommer på Netflix den første desember.

Hovedrollen spilles av Elli Rhiannon Müller Osborne som tidligere er kjent fra både Psychobitch (2019) og Viaplay-serien Ida tar ansvar (2022).

Elli Rhiannon Müller Osborne spiller 17 år gamle Thale som har et anstrengt forhold til sin svenske mor spilt av Liv Mjönes. Moren prøver å ha stram dressur på sin datter, men Thale er en vaskeekte rebell. Hun er ikke så fornøyd med å bo på et såpass lite sted som Nybo, fordi hun ikke føler at det er så mange muligheter her, og det klandrer hun moren for.

Det er vanskelig å opprettholde en streng oppdragelse for moren når faren er betydelig løsere i oppdragelsen. Faren, Arthur Berg (Vidar Magnussen), er mye mer tilgivende. Det bekymrer ikke om det skulle forsvinne noe alkohol fra kjøleskapet i ny og ne.

Det å se Vidar Magnussen i en rolle er alltid moro, selv om han i dette tilfelle blir den litt stereotypiske sidekarakteren av en far som så absolutt skal virke hip og kul. Han benyttes ikke som en sentral karakter i historien og kunne like godt ha vært skrevet ut av manus uten at noen hadde kommet til å merke det.

Jeg skulle gjerne likt å se Vidar Magnussen ta en Jim Carrey og spille i sin egen Eternal Sunshine of the Spotless Mind (2004) bare for å ta karrieren og ferdighetene sine til et nytt nivå.

Norge har ikke i nærheten av de samme budsjettene som Hollywood-filmer har så det er essensielt at ulven ser troverdig ut pluss litt til.

Heldigvis gjør den det og jeg ble ikke tatt ut av opplevelsen et sekund på grunn av dårlige effekter. Både praktiske effekter og datagrafikk er blitt benyttet for å gi liv til denne gigantiske ulven. Ulven blir aldri overbrukt, og det er ikke slik at man går lei innen klimakset. Ulven brukes tross alt sparsomt i starten for å holde på spenningen frem til man får se den for første gang i all sin prakt.

I løpet av filmens første halvdel bades ulven i nattens ulm og mørke. Dette gjør skapningen enda mer fryktinngytende, men det gir også filmskaperne en mulighet til å bruke mindre datakraft på en ulv som allerede er dekket av mørke, og som da ikke trenger å fremstilles like realistisk i like stor grad som om den stod i sentrum midt på lyse dagen. Det er tydelig at dette er et bevisst valg slik at det kunne brukes mer ressurser på filmens klimaks.

Når ulven skal samhandle med skuespillerne er det praktiske effekter som gjelder. Disse er det Jim Udenberg som står for. Han har også laget de praktiske effektene som benyttes i filmens varulvtransformasjon.

Å sammenligne Vikingulven med An American Werewolf in London (1981) er nokså logisk. Vikingulven sine praktiske effekter er ikke like frekvente som inspirasjonskilden sin, men det er ikke noen tvil om at de i det minste er like gode. Filmens varulvtransformasjon foregår på et sted som jeg aldri kan ha husket å ha sett før og det tror jeg ikke du har heller.

Ulven sitt brøl er en primærkomponent i en varulvfilm. Det er som et lim som klistrer filmen sammen og er uten tvil blant en av filmens aller viktigste komponenter. Uten et ordentlig brøl sitter man kun igjen med en patetisk hund som kun er å anse som et ynkelig kjæledyr.

Hver gang ulven brøler tar den over hele kinosalens lydanlegg og det er som om du faktisk er til stede foran denne sinte og fryktinngytende ulven.

Det er nesten så jeg begynner å lure på om det er sånn her det føles å sitte rett bak en jetmotor som står på full guffe. Jeg følte meg i det minste ganske så blåst av banen av ulvebrølet som står sentralt i lydmiksen.

Det vanskeligste med skrekkfilm er uten tvil å skape karakterer som tar logiske valg som fører historien videre på en meningsfull og god måte. Se for deg en hvilken som helst slasher-film og du skjønner hva jeg mener.

Vikingulven har aldri noen av disse øyeblikkene der karakterene tar totalt ulogiske og dumme valg kun for å presse frem en karakterutvikling som til slutt ikke var verdt det.

Her tar de valg som gir mening ikke bare logisk sett, men også i tråd med historien. Jeg følte aldri på trangen til å himle med øynene som jeg kan ha en tendens til å gjøre i andre filmer innenfor samme sjanger. Alt føltes sømløst og logisk i sammenheng med filmen og dens handling og det er alltid et stort pluss i seg selv.

Vikingulven blir aldri langtekkelig og har alltid noe nytt å by på som hele tiden gjør det interessant å følge med. Man møter karakterer underveis som er med på å føre det overhengende narrativ videre. Det er ikke alle som får en like stor betydning i det store og det hele, men flere av dem flettes godt inn i historien.

Vikingulven bommer dog på en ting. Skrekkelementene er ikke så veldig mye å skryte av. Skrekken er rett og slett generisk. Filmen har en mengde med klassiske skrekkscener som er ment for å skremme deg i en kort periode.

Du ser dem komme lenge i forveien. Det virker dessuten som om intensjonen er å skremme publikum med en høy lyd istedenfor å faktisk skremme deg med noe skummelt. Som resultat av dette er også lyden altfor høy på akkurat disse punktene.

Det er ikke altfor mange skrekkelige øyeblikk så totalt sett føles filmen ut som en thriller mer enn en skrekkfilm. Filmen skremmer nok bønder mer enn noen andre.

Det er også flere karakterer jeg føler det kunne blitt gjort mer med, fordi de i hovedsak kun står på sidelinjen og foretar seg nærmest ingenting. Spesielt Vidar Magnussen (som nevnt tidligere) som Thale sin far kunne lett blitt skrevet ut uten at det hadde hatt for store konsekvenser for historiefortellingen.

Alt i alt er Vikingulven en fornøyelig varulvfilm med sterk og god effektbruk. Ulven blir aldri overbrukt, og den ser heller aldri falsk ut. Filmen krydres med det vanskelige forholdet mellom Thale og moren som uten tvil har en viss dominoeffekt for filmens handling. Det er rett og slett bare å komme seg på kino!