Anmeldelse: Venom

Giftig angrep! Gjett hva jeg kan gjøre med denne tungen.

Da er vi her. Sony sitt første forsøk på å lage Spider-Man–filmer UTEN Spider-Man.

Sony har fortsatt rettighetene på Spider-Man og hans univers, men har valgt å «låne ham ut» til Marvel, siden deres forrige Spider-Man-filmer ikke ble så velykket.

Siden Sony ikke kan bruke Spider-Man for øyeblikket, har de satt øynene på det massive rollegalleriet som finnes innenfor Spider-Man-tegneseriene. De vil skape sitt eget Marvel univers.

Et Spider-Man-univers hvor Spider-Man ikke eksisterer. I hvert fall ikke foreløpig.

Hva fremtiden vil bringe vet man ikke, men det vil i så fall være en annen Spider-Man enn den vi ser i form av Tom Holland. Mest sannsynlig.

Det er jo en interessant tilnærming, om ikke en som lukter litt desperasjon etter å skape den samme suksessen som Marvel har gjort med sitt univers. Hvordan skape et sammenhengende univers med skurker og helter som ofte er definert gjennom deres forhold til Spider-Man? Folk flest vet ikke eller bryr seg ikke om alt det vissvasset – så i teorien handler det bare om å lage bra filmer, og definere karakterene og universet godt nok. Så hvordan klarte de seg med deres første film ut, Venom?

Det er en film som absolutt er bedre enn jeg forventet. Tom Hardy gjør en god, om ikke en litt rar rolle som Eddie Brock og det er samspillet mellom Eddie Brock og Venom som er noe av det beste med filmen.

Den gjør bare ikke nok med det. Det er ikke nok tid med de to sammen til å forstå utviklingen av vennskapet mellom de to. Det kan ha noe med at filmen bruker litt lang tid på å føre de sammen, og samtidig skal det rushes frem til en mer tradisjonell superheltslutt, som er et dataanimert-spetakkel. Standard prosedyre.

Filmen hadde egentlig ikke trengt det. Filmen hadde nok tjent på å tenke litt utenfor boksen, og ved noen øyeblikk så føles det som om filmskaperne prøver. Dessverre tør de ikke å gå helt ut i den retningen.

Venom holder seg alltid på overflaten. Den når aldri noen dybde, og du bryr deg aldri nevneverdig om karakterene.

Jeg mistenker at hvis det hadde vært en dårligere skuespiller enn Tom Hardy i rollen som Eddie Brock at jeg filmen hadde mistet den lille sjarmen den har. Hadde hele filmen bare vært Eddie Brock og Venom – som prøver å bli kjent og bare henge sammen – ville nok filmen fungert mye bedre.

Det at man prøver å skape et tradisjonelt superhelt-narrativ skader filmen. Det blir alt for kjedelig og filmskaperne gjør ikke noe spesielt nytt. Bortsett fra det interessante med samspillet mellom Eddie Brock og Venom er det ingenting ved denne som skiller seg ut: Fyr får superkrefter, ting skjer, fyr må sloss mot en annen fyr med lignende superkrefter. Det er sånn tilnærmet alle superheltfilmer funker. Det er åpenbart at det er ikke en god idé som er grunnlaget for denne filmen, men å prøve å litt av superheltkaka. Det er ikke en spesielt god sluttklimaks heller. Ikke direkte dårlig, men kan kanskje beskrives som aggressivt middelmådig.

Michelle Williams, som spiller Anne Weying, har bortimot ingenting å gjøre i filmen. Hun har ett øyeblikk som hinter til hennes tegneseriemotpart, men bortsett fra det så føles rollen ganske meningsløs ut. Riz Ahmed er skurken Carlton Drake, og han er god i filmen – men får også lite å gjøre. Ingen dybde, ingen forståelse for hvorfor han gjør som han gjør. Nå har Marvel-universet også hatt et problem med skurker så det er tydeligvis ikke så lett. Det er likevel overveldende hvor lite Carlton Drake skiller seg ut som karakter. Det er som om visse plot-poeng er «copy-paste» fra andre filmer hvor det er gjort bedre. Filmen kunne kanskje trengt noen runder til på manus, og faktisk funnet ut hva karakterene skal gjøre.

Dette høres ganske negativt ut, men filmen er brukbar. For meg gikk den fra lave forventninger, til dette var ikke så verst – før jeg innså at dette kunne blitt en mye mer interessant film med riktig fokus.