Anmeldelse: Toy Story 4

Teknisk god, men unødvendig.

«Hva skal de gjøre i en firer?»

Det har vært rart å tenke på hvordan fortellingen om de levende lekene fra den hjertevarmende filmtrilogien skulle fortsette. Annonseringen av en oppfølger stusset mange – meg selv inkludert.

Det er et nydelig (og filmhistorisk) øyeblikk når Toy Story (1995) begynner og vi trer inn i den levende fantasien til Andy. Guttungen som leker med Woody, Potato Head, T-Rex, Slinky, Hamm og alle de andre ikoniske leketøyene. I trilogien kommer nykommere inn i rekkene, mens andre forsvinner. Før eller siden er leketiden over, og i Toy Story 3 (2010) må Andy til slutt gi fra seg de kjære figurene til Bonnie når han flytter ut fra barndomshjemmet sitt. «So long, partner,» sier Woody som en siste replikk når Andy kjører vekk.

Ni år etter en tårevåt finale fortsetter fortellingen. Woody, Buzz og de andre lekene trives godt hos den unge jenta Bonnie. Woody innser at ting er ikke slik som de var før «i gamle dager». Bonnie har ikke det samme forholdet til Woody som Andy hadde. En dag plukker hun opp en spork (kjøkkenredskap som er en blanding av gaffel og skje. På engelsk er det en kombinasjon av spoon og fork).

Hun pynter kjøkkenredskapet med noen øyne, piperensere og plastelina. Til leketøyenes overraskelse har Bonnie gitt liv til noe som anses som «søppel». Dette redskapet – som Bonnie har kalt for «Forky» («Gaffen» på norsk) – er hennes nye favorittleke. Men når Bonnie reiser på en familieferie, greier Woody og «Forky» å skille lag. Da oppdager Woody hans gamle flamme, Bo Peep. Hun lærer ham om hvor stor verdenen egentlig er utenfor barnerommet.

Det som definitivt vekket interessen for en potensiell firer i Toy Story-franchisen var de eksistensielle spørsmålene den begynte å stille. Da filmens teasertrailer ble lansert i november 2018 stilte den nettopp spørsmålene: «Hvorfor er vi i live?»

Filmen tar spørsmålene et skritt videre fra da Buzz Lightyear innså at han ikke var en romvokter, men et leketøy. Eller da de brøt noen universelle leketøysregler for å skremme Sid – den ondskapsfulle nabogutten. Hvorfor har noen leker liv og andre ikke? Hvorfor kan noen snakke og andre ikke? Endelig blir de litt store temaene belyst! Forky er kanskje søppel. Men Bonnie gir ham et liv idet øyeblikket hun anser hennes kreasjon som et leketøy.

Etter den massive suksessen til Toy Story 3, var historien om Andy over. Men leketøysfigurene levde videre gjennom diverse kortfilmer. Toy Story of Terror!, Toy Story that Time Forgot, Partysaurus Rex, Hawaiian Vacation og Small Fry. Partysaurus Rex fokuserer utelukkende på Rex og hans møte med baderomslekene i hjemmet til Bonnie. Toy Story of Terror! er gjengen på eventyr hvor de møter på andre bortkomne leker på et motell. Det er varierende kvalitet på de, men de er artige, spennende og underholdende eventyr. Enkelt og greit. Årsaken til at jeg nevner disse kortfilmene er rett og slett fordi Toy Story 4 burde heller høre hjemme der.

Les intervjuet med regissøren av film nummer fire her:

Toy Story-regissøren: – Slutten på treeren var perfekt

Med en gang man legger til 4 bak tittelen insinuerer man en fortsettelse. Når de forrige tre filmene er av et 10/10-kaliber, så har man mye å måle seg opp med. Men alt ved Toy Story 4 er bare et side-eventyr. De metafysiske spørsmålene druknes idet vi møter Bo Peep, og retter snuten mot Woodys karakterutvikling. Dette er heldigvis meget godt skrevet, da det går ut på lojalitet til sin eier og filmens tematikk om trofasthet. Men grunnmuren av hele denne franchisen hviler ikke utelukkende på Woody. Det verste den gjør er det den gjør mot karakterene.

Buzz Lightyear er redusert til en tullebukk. Mange år med karakterutvikling har gått vest. Resten av gjengen er satt på reservebenken. Potato Head, som alltid hadde en replikk på lur, merkes av bortgangen til stemmeskuespilleren Don Rickles. Det er alltid trist når en prominent karakter skyves til side av slike grunner. Istedenfor møter vi nye leker møter på veien. Slik som bamsene (der komikerduoen Keegan Michael-Key og Jordan Peele briljerer) eller Duke Caboom (Keanu Reeves). Ingen har tilknytning til de tidligere filmene og føles – i likhet med kortfilmene – som «små og artige skapninger langs veien» på eventyret, som har noen vitser på lur og ingen emosjonell verdi som de allerede veletablerte karakterene sitter inne med hos publikumet. Dukken Gabby Gabby er i det minste den mest fascinerende nykommeren og bringer noe spennende inn i Toy Story-universet, men ingen av de nye er minneverdige.

Mange kritikere har gitt ros til den sterke kvinnelige karakteren Bo Peep, som ikke lenger er den skjøre porselensdukken på rommet til Andy. Det er veldig bra. Men den sterke kvinnerollen hun innehar skyver vekk en annen sterk kvinnelig karakter: Jesse.

Det er her Toy Story 3 har et større grep på karakterene. Den illustrerer hvordan 75 % av Andys leker har forsvunnet, én etter én, og man sitter igjen med den harde kjernen. Til tross for at nye karakterer introduseres i barnehagen, så er det den harde kjernen som organiserer en komplisert flukt, som sitter alene i klisteret, og som havner i den mest dramatiske scenen i trilogien. Den harde kjernen mister så mye tredimensjonalitet i Toy Story 4 at de er redusert kun til en funksjon i fortellingen. De er bare tilstede.

Toy Story 4 tar oss kanskje med på nye lokasjoner. Det er et karneval, som byr på gode og visuelle kameraføringer. Likevel er det litt for mye repetisjon av fortellerstrukturer og idéer. Det er scener vi har sett tidligere i trilogien som ikke har like stor emosjonell vekt igjen i seg. Toy Story 4 kunne like gjerne vært en Toy Story at the Carneval-TV-spesial. Men det har dessverre ikke like stor rekkevidde eller like stor merkevare.

Animasjonen er det ingenting å utsette på. Kombinasjonen av støv og rust er fotorealistisk, og det er en regnscene man bare vil se om og om igjen for hvor fantastisk flott det ser ut. Komponist Randy Newman er selvsagt tilbake og gjør en strålende innsats i kombinasjonen av nye og gamle musikalske leitmotifs.

Filmen er verdt kinobilletten for animasjonsfans. Den er verdt å se for de eksistensielle spørsmålene og Woodys historie (selv om noen aspekter av det er problematisk). Jeg lo og ble underholdt, men det skal enda mer til for å få meg rørt (og jeg er en kar som endte i tårer av de tidligere filmene).

I Toy Story-universet er dette som et svakt sidespor. Det er samme følelse mange satt med da de kom ut med en fjerde Indiana Jones-film i 2008, etter at vi så helten ri inn i solnedgangen på slutten av Indiana Jones og det siste korstog. Det er gøy å se Harrison Ford igjen, og man kommer kanskje ut av kinosalen med et glis, men nå som det har gått et tiår, kan vi virkelig si at vi trengte filmen?

De eksistensielle spørsmålene er satt til side og man sitter med en film som tross alt er hjertevarmende og godt fortalt, men likevel føles ut som en «cash grab». Trengte vi en Toy Story 4? Rent kunstnerisk sliter jeg med å se det, med unntak av noen retninger jeg likte godt i filmen. Det tok mange manusforfattere for å sette sammen denne filmen, og den ble også utsatt helt fram til 2019. Hvis jeg tar på meg selgerhatten skjønner jeg utmerket godt hvorfor vi har alle disse karakterene pakket inn i filmen. Den originale gjengen må med, for da kan de også selges i leketøysbutikkene. Samt flerfoldige nye figurer vi ikke har sett før. Alle Toy Story-filmene har generert stort leketøysalg, men av alle fire til sammen føltes denne mest ut som en leketøysreklame med en emosjonell glasur på toppen.