Anmeldelse: Torden

En fantasyfilm om en ung mann som oppdager at han har evnen til å kontrollere lyn og torden, regissert av André Øvredal og satt til vill norsk natur høres ut som en filminteresserts våte drøm.

Men dessverre er ikke dette noen innertier av en film.

Til det er filmen litt for treig, litt for enkel og sliter med noen svært stygge logiske brister.

Til gjengjeld kan filmen skilte med fantastisk foto, gode effekter og en siste akt som er underholdning fra øverste hylle!

André Øvredal tar oss i denne filmen med til Vestlandet.

Han presenterer oss for Eric, en norsk-amerikaner som er i Norge for å spore opp sine norske røtter. Alt går ikke etter planen, og når filmen starter bor han ute i skogen.

Om natten har han mareritt som får skogen til å brenne. Når han ved et uhell, og på mystisk vis, tar livet av en ung mann, blir han arrestert av det lokale politiet i Odda.

Siden han ikke vil snakke med noen, blir den unge psykologen Christine hentet inn for å bistå. Sammen forsøker de å finne ut av Erics mystiske evner.

Det er svært mye å like med denne filmen. Konseptet med en helt vanlig mann som plutselig får gudeaktige krefter er spennende.

Nat Wolff fungerer godt i rollen som den meget forvirrete unge mannen som ikke aner hvordan han skal takle eller kontrollere sine etter hvert mektige krefter.

I starten av filmen ser vi bare antydninger til hva han kan få til, men sakte med sikkert får vi et større bilde. Det hele kulminerer i en fantastisk scene på Hardangerbroen.

Det er lett å tenke at man har lagt filmen til fjordene på vestlandet for å gjøre filmen betraktelig mer salgbar til utlandet. Men også vi mer blaserte nordmenn lar oss imponere over bildene fra trange fjorder og smale fjellveier. Det er også forfriskende å se filmskapere velge bort Atlanterhavsveien og heller ta tak i noen av alle de andre, spektakulære veistrekningene vi har.

Filmens største problem er at det tar alt for lang tid før filmen kommer igang.

Den tar seg så veldig god tid og jeg tok meg flere ganger i å lure på hvor filmen egentlig var på vei.

Ja, jeg kjedet meg rett og slett til tider i den første halvparten av filmen. Sånn skal det selvsagt ikke være!

Jeg nevnte Nat Wolff tidligere, men jeg vil også trekke frem Iben Akerlie. Hun gjør en svært god rolle som psykologen Christine. Hun gjør riktignok en del valg som publikum fort kan stille seg tvilende til at en psykolog ville gjort.

Filmens andre store problem er et par svært stygge logiske brister. Ved et par anledninger i filmen stenger forsvaret av noen områder. Det gjøres blant annet et stort nummer ut av at et sykehus blir sperret av med gjerder og militære kontrollposter. Dette hindrer dog ikke en karakter i å gå inn på sykehuset med en pistol i hånden.

Mot slutten endrer filmen karakter og siste akten spilles ut nærmest som en ren eventyrfilm i samme stil som National Treasure eller Tomb Raider. Det er så stilig og artig at jeg i ettertid hadde ønsket meg mye mer av dette. Filmen slutter på en måte som ikke gjør det utenkelig at det kan komme en oppfølger. Jeg sier i så fall ikke nei takk til det!

Takk til Trondheim Kino for presseadgang.