Anmeldelse: Top Gun: Maverick (IMAX)

Gamle helter møter nye G-krefter i en velspilt oppfølger som er to ganger bedre enn originalen.

Da Top Gun ble lansert på kinoene våren og sommeren 1986 var Ronald Reagan president i USA og den amerikanske tidsånden var preget av klar fremtidstro og patriotisme.

Og den første filmen var en solid actionfilm plantet mitt i åttiåras estetikk, anført av regissør Tony Scott og flere senere klassiske sanger som Take My Breath Away med Berlin og Danger Zone med Kenny Loggins. Top Gun ble en stor publikumssuksess og praten om en oppfølger kom nesten umiddelbart. Men det skulle ta 36 år før den nådde kinosalene.

Regissør Joseph Kosinski (Tron: Legacy, Oblivion) har laget en film som både hyller og følger originalen. Alt fra fontene i logoen til originalmusikken er på plass, og Lady Gaga har laget en ny hovedsang, Hold My Hand, som har klare referanser til nevnte Take My Breath Away.

Kommandør Pete «Maverick» Mitchell er 36 år etter testpilot med en egen evne til å irritere sine befal med egenrådige beslutninger. Den fantastiske åpningsekvensen gir filmen en skikkelig kickstart. «Maverick» trosser ordre og tar av i et eksperimentelt fly, for å bli førstemann til Mach 10. Han etterlater den biske kontreadmiralen Chester «Hammer» Cain (Ed Harris) bokstavelig talt i støvet. «Maverick blir etter dette omplassert tilbake til Top Gun-skolen – hvor vi sist så ham i 1986 – for å lede et umulig angrep sammen med et kobbel av unge elitepiloter.

Tom Cruise har på sett og vis blitt selve garantein for god, klassisk, actionfilm på det store lerretet. Ikke minst med sine mange suksessfulle Mission: Impossible-filmer, hvor han stadig klarer det umulige. Og Top Gun: Maverick er intet unntak. Det har blitt en hodestups fartsfest med nye og gamle jagerfly.

Filmen har også et litt rørende møte med noen av de gamle karakterene fra originalen, kanskje mest sentralt med Val Kilmers «Iceman», hvor Kilmers halskreft i virkeligheten fint er skrevet inn i handlingen.

Jennifer Connelly (51) har rollen som Penny Benjamin, en av «Mavericks» gamle flammer, som faktisk nevnes ved navn i originalen. Det er god kjemi mellom henne og Cruise.

«Maverick» er skrevet som en ganske ensom figur og disse scenene er åpenbart laget for å gi ham noe og noen å komme hjem til. Det må også sies at dette er kanskje filmens svakeste del og Connelly har ganske lite å gjøre. Det som er fint er at «Maverick» faller for en kvinne nærmere sin egen alder og ikke 30-40 år yngre damer, som ofte kan skje i filmer som dette.

Actionsekvensene er fantastiske å se i en kinosal. Dette er type film som er perfekt å se i IMAX-formatet . Det store lerretet og den overdådige lyden gir en sjeldent god filmopplevelse. Man føler brølet av mektige jet-motorer og det visuelle kommer virkelig til sin rett.

Det er tydeligere i denne filmen at det er ekte F18 i bildet og det er ganske klart også at det er Tom Cruise og de andre skuespillerne selv som flyr eller er oppe i flyene, i mange scener. Man ser tydelig hvordan tunge G-krefter trekker i ansiktene deres. Dette er ikke filmtriks, men helt ekte. Dette gir filmen en innlevelse som den gamle filmen manglet. Det er fantastiske filmstunt i denne filmen og på et stort lerret med et stor lydanlegg er dette en mektig og medrivende opplevelse.

Filmen har tre manusforfattere (Christopher McQuarrie, Eric Warren Singer og Ehren Kruger) og sammen har skrevet en film som handler vel så mye om fedre og farsfigurer som glinsende jagerfly i solnedgangen. Og for en pappafilm for alle aldre det har blitt.

Joseph Kosinski har sammen redigereren Eddie Hamilton & resten av filmteamet laget et sylskarpt actionepos som kommer til å fylle kinosalene i sommer.

En kommentar jeg overhørte i IMAX-salen hos ODEON kino da filmen var ferdig var: «Denne kommer jeg nok til se fire ganger til denne helga.» Et bedre skussmål kan kanskje ikke gis.