Anmeldelse: Titina

Når høstmørket for alvor setter inn over oss så kan vi kose oss i kinosalen med tidenes mest ambisiøse animasjonsfilm: Titina.

Den kunne selvsagt ha markert at det er 150 år etter siden Roald Amundsen ble født (i 1872!)

Man skulle tro at Amundsen ville være en selvsagt hovedperson på kinolerrettet i år, men slik ble det ikke. Han har jo dessuten allerede fått sin spillefilm (Amundsen, fra 2018).

Det er ingen amatører som har satt seg bak tegnebrettet for denne produksjonen. Jeg har ingenting i mot moderne dataanimasjon, men jeg lar meg lettere rive med av slike filmer som man merker er tegnet for hånd. Det er veldig fint at dette håndtverket ikke går i glemmeboken – men som her utøves av dyktige tegnere.

Titina er hovedsaklig produsert av det Oslo-baserte produksjonshuset Mikrofilm i samproduksjon med belgiske Vivi Film. Dette er to animasjonsselskaper som begge har Oscar-historikk bak seg og jeg blir ikke forundret om det skjer igjen med denne filmen. Mikrofilm fikk en nominasjon for kortfilmen Moulton og meg fra 2014 og vant Oscar med Den danske dikteren i 2007. Vivi Film var partner da animasjonsfilmen The Triplets of Belleville,  ble nominert for beste spillefilm  i 2003, og ble også nominert for The Secret Of Kells. i 2009. Så dette er animasjon av ypperste klasse.Over 35 animatører har tegnet i over et år for å få til dette flotte resultatet.

Animasjonsfilmen om Titina er inspirert av den virkelige historien om en foxterrier som fulgte herren sin på en 1920-talls ekspedisjon til Nordpolen. Tjuetallets Italia beskrives yndefullt gjennom historien – og man glemmer nesten at dette må være fremstilling av tidenes eldste hund. Der hun skuer femti år tilbake i tid på sine ungdoms eventyr. En litt i overkant respektabel alder for en hund, men effekten av dette er virkningsfull – uten at jeg skal røpe slutten av filmen.

Historien dreier seg om eventyrene til den ekte hunden Titina  som fikk kjendisstatus da hun fulgte sin mester, den italienske luftfartsingeniøren Umberto Nobile – som sammen med den norske oppdageren Roald Amundsen foretar en ekspedisjon for å erobre Nordpolen i et luftskip. Eventyret blir gjenfortalt gjennom øynene hennes når hun blir den første og siste foxterrieren som besøker Nordpolen, et miljø hun er helt uegnet til. Hun er jo ingen polarhund! Vi er jo vant til at polferder er strevsomme, kalde, mørke og ensomme. Hva gjør en liten hund midt oppi det her?

Den gamle norske helten Amundsen er gitt stemme av Kåre Conradi. Han fremstår som en lite sympatisk og faktisk en litt latterlig mann. Om man leser historiebøkene så stemmer nok dette ganske godt overrens med virkeligheten. Hvertfall at Amundsen skulle være litt vanskelig. At han anses som litt latterlig, er nok fordi han blir sett gjennom italienske hundeøyne. Men man kan jo røpe at den gamle diktatoren Mussolini og hans regime får en god dose latterliggjøring sånn litt på sidelinjen.

Med et budsjett på rundt 80 millioner kroner, så setter man altså hunden til hans italienske rival i førersetet. Hun er det fremste øyevitnet til mennenes rivalisering og man ser ekte bilder av den virkelige Titina og den virkelige polferden i løpet av denne filmen. Disse arkivklippene havner mykt og naturlig på plass i dette tegnede dramaet.

Historien om da Roald Amundsen og ingeniøren Umberto Nobile reiser med luftsskipet «Norge» er blitt til en morsom historie i form av en klassisk tegnefilm, tegnet for hånd. Dette er riktig godt håndtverk og alt ser virkelig fint ut.

Den beskrives som en nesten sann historie av regissør Kajsa Næss og hun har all grunn til å være stolt av sitt verk.

Titina gir oss en morsom og dramatisk historie som appellerer både til voksne og barn.

 

LES OGSÅ:

Den ukjente polarhelten Titina