Anmeldelse: The Willoughbys (VOD, Netflix)

The Willoughbys er filmen hvor barna til noen forferdelige, selvopptatte og egosentriske foreldre planlegger hvordan de endelig kan bli foreldreløse. Ja, du hørte riktig. Og dette er en av de nye animerte familiekomediene fra Netflix.

The Willoughbys er sannelig en noe mørk og annerledes familiefilm. Spørsmålet er om den fungerer som en film for barn? Den har en del satire, men kommer dette i veien for handlingen for den gitte målgruppen?

For å finne ut av dette valgte jeg å se filmen med mine to barn, henholdsvis tre og seks år gamle. Hun på tre uttrykte at hun likte filmen, men om hun fikk med seg så mye av hva som egentlig skjedde, tviler jeg på. Han på seks derimot skjønte veldig mye mer enn det jeg i utgangspunktet hadde trodd.

Sønnen min lo der filmskaperne nok ønsket han skulle, og viste tydelig, da jeg stilte spørsmål underveis, at han forstod historien. Så filmen, tross et såpass alvorlig tema, kan sees av alle uten at det nødvendigvis fører med seg noen varige mén. Historien kan minne om noe Roald Dahl kunne funnet på. Slemme voksne, dype temaer, men allikevel plassert i et barnevennlig landskap. Filmen er da også basert på en bok skrevet av Lois Lowry.

De slemme foreldrene har dessuten også dybde. Det er med andre ord mer med dem enn bare den åpenbare ondskapen. De er stormende forelsket i hverandre. De ønsker hverandre alt godt. Det er bare det at barna ikke passer inn i deres egosentriske hverdag. Så i et paradoks, resultert av foreldrenes dype kjærlighet, har de fått disse barna, uheldigvis for dem – foreldrene, altså. Denne kontrasten fungerer bra. Deres varme ovenfor hverandre er i stor kontrast til deres rene ondskap ovenfor barna.

Absurde greier, men jeg og seksåringen lo gjennomgående. Også av de mørkeste vitsene. For det er det mye av her. Det er også mye familiekritikk av forskjellige type familier, og satire som ikke direkte er så originalt, men det er allikevel til ettertanke og en fin anledning til å ta opp en rekke temaer med barna.

OBS! Stor spoiler i neste avsnitt. Ikke les om du vil bli overrasket når dere ser filmen selv.

Foreldrene i denne filmen er onde. De vil ikke ha barna og de går til og med så langt at de tydelig viser at de ikke hadde brydd seg om barna døde. Foreldrene får en grusom skjebne, vel, en de fortjener, og barna får det de fortjener.

Allikevel var det veldig vanskelig for seksåringen min å skjønne hvorfor ikke de «ekte» foreldrene bare kunne bli snille til slutt. Han mente det beste måtte jo være at de tok grep og skjønte hva de hadde gjort galt. Dette ledet til en samtale om at ikke alle er snille og ikke alle kan endre seg. Med andre ord, du kan få noen dype, men fine samtaler rundt vanskelige temaer om du er investert i filmopplevelsen og snakker med barna underveis gjennom filmen. Men ikke for mye snakk underveis, da. Vi ser tross alt film, hehe.

Musikken, av Mark Mothersbaugh, er stemningsfull og rett og slett innmari fengende. Stemmene er helt på sin plass. Det er klart at jeg egentlig ville ha hørt Ricky Gervais som fortelleren, men de norske stemmene fungerer utrolig godt. (Man kan alltid se den med originaltale etter at barna har lagt seg.)

Visuelt er filmen nydelig. Den er gjort i både dataanimasjon og med stop-motion. Sistnevnte teknikk gjør at den skiller seg ut fra mange av de andre filmene i kategorien som er ute nå. Karakterene minner meg om de jeg har sett i en rekke Tim Burton- filmer, noe som gir en ekstra mørk følelse til det hele. Karakterdesignet er utført av Craig Kellman, og minner det om andre ting, så er det nok fordi han også står bak fDreamWorks Animations Madagascar, Sony Pictures Animations Hotel Transylvania samt Metro-Goldwyn-Mayers The Addams Family.

Jeg lo, barna lo og kanskje du kommer til å le? Filmen skiller seg ut fra mye annet i sjangeren.

Jeg vil ikke nødvendigvis anbefale den som enkel/lett underholdning for barna, men mer en film du burde se sammen med dem. Ser barna filmen alene tror jeg det er en del ubesvarte spørsmål de vil sitte igjen med. Muligens.