Anmeldelse: The Wife

The Wife er et godt karakterdrevet drama, hvor den fantastiske Glenn Close overbeviser som den selvoppofrende konen.

I filmens åpning får Joe (Jonathan Pryce) en telefon tidlig på morgenen. Det er Nobelkomiteen i Sverige. Før samtalen går videre insisterer Joe at konen må få høre på den andre telefonlinjen. Når hun er på plass gratulerer Nobelkomiteen Joe med Nobelprisen i Litteratur. Sett fra utsiden virker Joe og Joan (Glenn Close) å ha det perfekte ekteskap, men etter beskjeden fra Nobelkomiteen begynner det tilsynelatende forbilledlige ekteskapet å slå sprekker.

The Wife er en adapsjon av romanen fra 2003 med samme navn skrevet av Meg Wolitzer. Filmen fletter dens 1990-talls narrativ med tilbakeblikk fra 1950- og 1960-tallet, når hovedkarakterene først møttes. I 1958 er Joan en lovende litteraturstudent, og Joe hennes professor. Tilbakeblikkene fungerer godt som tilleggsinformasjon til hovedfortellingen, og det tildeles passe med tid til denne delen av historien.

Det illustreres hvordan den talentfulle forfatterspiren Joan sliter med å godta forventningene av kvinner på dette tidspunktet, og hva kvinner egentlig kunne oppnå i en mannsdominert verden. Sympatien for Joan bygges vellykket opp og bitterheten mot Joe får større forståelse.

1990-talles Joan fremstår som den perfekte, støttende ektefellen. I mediesirkuset rundt Nobelprisen befinner hun seg hele tiden i bakgrunnen av hennes genierklært ektemann. Hun passer på at ektemannen tar pillene på rett tidspunkt, at han ikke har smuler i skjegget og holder jakken hans når han er opptatt med pressen. Joan fremstår som den arketypiske kvinnen i ordtaket ”bak en hver vellykket mann står en sterk kvinne”. Til og med når han vitser om at Joan heldigvis ikke skriver, klarer hun å påtvinge et smil.

The Wife hadde ikke vært den samme uten legendariske Glenn Close. På formidabelt vis klarer hun med få gester og sine kaleidoskopiske, uttrykksfulle øyne vise mangfoldige følelser. Joan nekter å males som et offer, fordi hun i følge seg selv, er mye mer interessant enn det. Slik oppleves hun også, men sin lavmælte fremtoning og mystikk. Etter å være den selvoppofrende konen i førti år begynner dette tydelig å tære på henne, med stor forståelse.

Forholdet mellom Joan og Joe oppleves autentisk og mye kan krediteres skuespillerne. Samspillet og kjemien mellom Jonathan og Glenn er svært overbevisende. Både kjærligheten og frustrasjonen dem i mellom virker troverdig. Jonathan Pryce gjør en hederlig innsats i rollen som den selvgode og narsissistiske Joe, men blir overskygget av imponerende Glenn Close. Allerede har hun seks Oscar-nominasjoner, det ville ikke overraske meg dersom dette blir den syvende.