Anmeldelse: The Whistlers

Alt du trenger for å lage en film er en jente og en pistol – og en filmskaper som evner å bruke disse elementene med filosofisk dybde og knusktørr svart humor.

Dersom man ser bort fra de polske bautaene Polanski og Kieślowski, så er nok ikke øst-europeiske filmer et vanlig innslag på nordmenns film-meny.

Men før julen 2020 fikk vi en smakebit fra den «nye rumenske bølgen» på utvalget norske kinoer.

De som allerede er kjent med rumensk film, kan fortelle deg at du kan forvente minimalisme, tørrvittighet, autoritetsskepsis, komplekse og fengslende filmer.

Som med sushi og frijazz så er dette tilvendt smak, men når man først får smaksløkene på plass å kan man kose seg med The Whistlers .

Corneliu Porumboiu er filmskaperen bak filmer som Police, Adjective (2009) og East of Bucharest (2006). Han har med disse filmene gitt publikum sans for bein-tørr svart komedie om byråkrati og korrupsjon i etter- Ceaușescu Romania.

Nå presenterer han denne noir-spennings-thrilleren The Whistlers som har lekne ekko av Neil Jordans Mona Lisa og til og med Orson Welles The Lady from Shanghai.

Porumboiu er ikke  kjent for å lage lettbeint internasjonalt krim, men denne filmen kan være interessant både for de som liker sex og skyting – og de som er mer opptatt av samfunnssatire.

I enhver noir skal det selvsagt være en skikkelig femme fatale, og det finner vi her i Gilda.

Smellvakre Gilda (aner man en referanse til Rita Hayworths Gilda?) spilles av supermodellen Catrinel Menghia.

Hun har mer erfaring fra modellverdenen enn fra film, men hun gjør ingen dårlig figur her.

Dialogen er formell, funksjonell og går aldri i dybden. Alle karakterene har dobbel natur og vi blir ikke så veldig godt kjent med de.

Hovedrollen i filmen er antihelten Cristi, spilt av veteranen Vlad Ivanov. Det er ikke første gangen Porumpoiu jobber med Ivanov og rollen som Cristi er derfor skreddersydd for denne skuespillerens personlighet.

Ivanov spilte også Cristi i Police, Adjektive men den gang visste denne politimannen hva han ville. Nå, ti år etter er han korrupt, forvirret og litt stusselig. Han tror ikke på noe eller noen. Cristi – og alle andre – har tvetydige identiteter og lojaliteter. De kan være varslere som avslører hemmeligheter til sine mestere (enten politibetjenter eller kriminelle). Og de synger som kanarifugler!

Paranoiaen er til å ta og føle på. Et helt nettverk av skjulte kameraer og  hemmelig observasjon fra forskjellige parter holder alle på tå hev, og alle dekker sporene sine. Filmen utspiller seg med en dempet fargepalett og stoiske karakterer. Den har et pent tempo og en rekke tilbakeblikk. Nye karakterer introduseres i hurtig tempo og historien beveger seg raskt, men Cristi fungerer som et anker der han balanserer historien og samler trådene.

Filmen er full av ertende musikalske hentydninger, inkludert bruk av Iggy Pops «The Passenger» og Jacques Offenbachs «Baccharole». Musikk har en sterk og virkningsfull tilstedeværelse i denne filmen med raske skudd og sceneskift. Den er gjennomsyret med korte scener og uventede musikkspor. Han bruker klassisk musikk i mange av sine voldsscener eller actionsekvenser.

Denne filmen kan være en kommentar på at det tidligere sosialistiske diktaturet har endt opp i et slags kaos der alle tenker på seg selv og ingen egentlig samarbeider. Det at filmen har lagt seg i film noir-sjangeren, kan være fordi tiden etter krakket i 1929 kan ha visse likheter med dagens Europa. At en rumensk film antyder at alle menn er korrupte og alle systemene er råtne til kjernen, er ikke en overraskelse, gitt at den implisitt og eksplisitt har brukt konsekvensene av å leve under langvarig konstant undertrykkelse som sitt primære tema. Her er delene bedre enn helheten, men alt i alt er The Whistlers en grei kino-opplevelse.