Anmeldelse: The Square

The Square er årets overraskende Gullpalme-vinner i Cannes, en svensk satirisk drama-komedie regissert av Ruben Östlund.

Östlund har lenge blitt sett på som en av de mest spennende regissørene i Skandinavia, og følger i samme spor som tidligere filmer med samfunnskritisk satire, som neppe skuffer de som har likt filmer som Turist og De Ufrivillige. 

The Square er satt til fremtiden, hvor Sveriges monarki har blitt avskaffet og palasset har blitt omgjort til et kunstmuseum. Filmen sentrerer seg hovedsakelig rundt danske Christian (Claes Bang) som er kunstnerisk leder ved dette museet i Stockholm.

Museet arbeider for tiden med en ny utstilling av ”The Square” – en rute som skal representere en frisone for tillit og omsorg, inspirert av veikrysset, som blir omtalt som en avtale mellom bilistene og fotgjengerne hvor bilistene har ansvaret for å ”ta vare på” fotgjengerne og hvor tillit begge veier må utøves.

Samtidig opplever Christian en rystende hendelse i sitt private liv, hvor han en dag på torget blir offer for et lommetyveri. Christian sporer telefonen sin ved hjelp av en assistent på museet, og er fast bestemt på å få eiendelene sine tilbake.

Regissør Östlund utøver med The Square sin sedvanlige samfunnssatire, og filmen skaper mye komedie i det paradoksale i Christians humanistiske livssyn og faktiske handlinger i sitt forsøk på å tilbake eiendelene sine.

Filmen går til angrep og latterliggjør kunstverdenen, som blir et bilde for det skandinaviske samfunnet som helhet og dets politiske korrekthet. Filmen skildrer en rekke pinlige øyeblikk og tydelig satiriske situasjoner som for eksempel når en mann med Tourettes stadig avbryter et intervju med en kunstner (Dominic West) og publikum lar det fortsette fordi de vil vise toleranse.

En av filmens mest minneverdige scener er under en formell middag arrangert av museet hvor en performance-kunstner (Terry Notary, som forøvrig er bevegelses-ekspert og har arbeidet med motion-capture i Planet of the Apes-filmene) spiller en ape med økende dyrisk intensitet. Östlund koser seg her åpenbart med å vise oss hvor langt performance-kunstneren må gå før publikum velger å bryte inn.