Anmeldelse: The Salvation

The Salvation får terningkast fire av KINOMAGASINETs anmelder.

The Salvation er en «dansk» westernfilm med sikker følelse for sjangerens karaktertrekk.

Det er danske Kristian Levring som er regissør for The Salvation.

Og det er den klassiske, amerikanske western-følelsen som får regjere i filmen. Ganske sikkert fordi regissøren vil vise at han både behersker og beundrer sjangerens definerende filmer og regissører fra fordums år.

Levring har gjort en solid jobb, og hans skandinaviske opprinnelse har på ingen måte virket negativt inn på de velkjente sjangerkriteriene.

Også folk utenfor Skandinavia lot seg imponere da The Salvation hadde verdenspremiere under Cannes-festivalen tidligere i år.

Kristian Levring var blant de første regissørene som fattet interesse for konseptet dogme, som ble lansert med blant annet Lars von Trier i spissen under Cannes-festivalen i 1995. Dogme innen film dreier seg i korthet om ha fokus på filmens budskap og fortelling, framfor effekter og andre elementer som legges på i etterkant. Med dogmefilmer var det et mål å sette fokus på det som var ærlig og ekte.

Levrings film The King Is Alive (2000) klassifiseres som en dogmefilm, men med The Salvation har han trukket seg et langt stykke unna dette og mot det mer kommersielle. The Salvation filmen er full av effekter og lignende, hvilket er nødvendig og avgjørende for denne filmen.

I filmen møter vi de danske brødrene Jon (Mads Mikkelsen) og Peter (Mikael Persbrandt), som har emigrert til Amerika som så mange andre i tidsrommet som er aktuelt for filmen, nemlig 1870-tallet.

Brødrene har skaffet seg et liv med en egen jordflekk og fått smake på den amerikanske drømmen. Jons kone og sønn kan endelig komme etter fra Danmark, etter mange års adskillelse. Men det som kunne bli et idyllisk familieliv, blir snart et helvete. Jons kone og sønn blir brutalt drept. Jon tar igjen med samme mynt mot de skyldige. Da det viser seg at mannen som drepte Jons familie, og som Jon deretter skjøt og drepte, er broren til områdets store bandeleder Delarue (Jeffery Dean Morgan), blir konsekvensene store.

Jon blir en jaget mann, og vi får ta del i prærielivets brutaliteter. Sammen må brødrene føre en kamp i velkjent western-stil.

Handlingen i seg selv er ikke særlig nyskapende. Det er klare skiller mellom de gode og onde, og jakten vi blir vitne til etter Jon, har vi også sett lignende utgaver av tidligere. Motivet for mange av karakterenes handlinger i filmen er rett og slett hevn, slik det skal være i denne type filmer. Emnene som rulles opp parallelt med hendelsene har tidsriktige og interessante momenter.

Bandelederen Delarue har for eksempel de høytstående herrer i samfunnet, som sheriff og borgermester, i sin hule hånd. Han gir dem ultimatum, setter krav og truer. Sheriffen med kompani tørr ikke å gjøre annet enn å lystre. Her er det altså de brutale og kriminelle som styrer herrene som har med lovens lange arm og andre viktige embeter. Også kvinnesynet som reflekterer tiden og samfunnet får sin plass. Delarues bror, som drepte Jons familie og dermed selv ble drept, etterlater seg kona Madelaine (Eva Green). Hennes forsøk på frigjøring, som resulterer i skjenn og slag fra Delarue, er med på å vise kvinnens posisjon i datidens samfunn.

Filmen har et solfylt, varmt og gyllent utseende som glinser over lerretet. Sminkørene har bidratt til at skuespillerne ser akkurat passe svette og skjeggete ut til at i alle fall jeg blir sjarmert og dratt inn i western-universet. Filmen er jevnt over ganske ordknapp med nokså lite dialog fordelt på filmens 90 minutter.

Mads Mikkelsens rolige og stillferdige karakter kan innimellom skape litt for mye mystikk for meg. Men i møte med broren, som spilles av Persbrandt, får vi dog se en mykere mann, og dette er med på å berike og komplettere Mikkelsens karakter. Persbrandt har en lengre monolog som preges av humor og strategi halvveis i filmen; dette gav meg humring i kinosalen, og sitter igjen som det jeg husker som en bra del av manuset i ettertid.

Den stumme Madelaine (Eva Green) klarer med sitt blikk og resten av kroppen å vise akkurat hva hun mener og synes, og scenene mellom nettopp Green og Mikkelsen er med på å understreke hvor mye en ordfattig scene kan gi. Greens karakter må vise sine følelser og meninger på andre måter enn med ord, mens Mikkelsens ordknappe karakter ser ut til å foretrekke nettopp stillheten framfor tale. Nettopp deres samspill gir seeren utrolig mye. De har tidligere spilt sammen i James Bond-filmen Casino Royale, men deres karakterer i The Salvation utfordret åpenbart til en ny type formidling og samarbeid.

Lyddesignet er med på å heve filmens nivå. Galopperende hester og tunge cowboystøvler over knirkende tregulv er bare noen av de autentiske lydene som virkelig får skinne. Musikken er også god, passende og velkomponert. Det er danske Kasper Winding som står for musikken, og de skingrende gitartonene vi får høre lyder nesten eksotiske, samtidig som de passer veldig godt inn i western-byen og resten av miljøet som vises på skjermen. Actionscenene, med skyting og jakt, synes jeg er gode, og selv om handlingen er en gjenganger, byr den altså på noe ekstra. Samfunnstemaene er en del av dette, men også de rent fortellertekniske med noen frampek setter jeg pris på.

Stor takk til Hamar Kino for presseadgang.