Anmeldelse: The Painted Bird

The Painted Bird viser et krigsherjet Europa sett gjennom en ung (antatt jødisk) gutts øyne.

Guttens foreldre sender ham ut for å bo med tanten sin på landsbygda, i tro om at det vil holde ham i sikkerhet.

Men da tanten dør plutselig, drar han på leting etter et nytt hjem, uten at han vet hvor det befinner seg.

Hvert sted han ankommer er tilsynelatende mindre velkommen enn den forrige. Filmen demonstrerer noe av det mørkeste menneskeheten har å tilby fra vår egen fortid.

The Painted Bird er basert på romanen med samme tittel fra 1965, skrevet av Jerzy Kosiński. Romanen ble forbudt i Polen. Den er kontroversiell fordi menneskene som terroriserte gutten først og fremst var vanlige polske bønder, og ikke nazister.

Filmens regissør har her gjort et lurt grep hvor all dialog i filmen er på interslavisk, et semikonstruert språk som er laget for å være forståelig for alle som kan slaviske språk. Ifølge regissøren er dette gjort for at ingen skal føle at handlingen foregår i et spesifikt land, men alle i regionen skal oppleve at historien like gjerne kunne vært fra deres eget land.

The Painted Bird portretterer en uendelig parade av mennesker tappet for empati fra vår egen fortid.

Antisemittismen florerer, og fleste gutten møter er grusomme på ulike vis. Dersom møtene i starten virker godhjertet er det alltid et underliggende motiv, oftest seksuelle overgrep. Kun ved et par anledninger langs veien møtes han med omsorg og medmenneskelighet.

En av dem er en fuglefanger som maler en av fuglene sine med flere farger, for så å sende den ut for å gjenforenes med flokken sin. Men fuglene oppfatter den som en bedrager og utstøtes av fugleflokken, derav filmens tittel. Gutten, og hans tilhørende minoritet, er her den utstøtte fuglen.

Filmens handlingen foregår stort sett uten dialog, men utspiller seg gjennom kroppsspråk via fantastisk kameraarbeid. Filmen illustrerer også hvor mye som kan kommuniseres kun gjennom blikk og kroppsspråk.

Det gjør også at regissøren benytter seg av flere internasjonale skuespillere i små biroller. Stellan Skarsgård som skånende soldat, Harvey Kietel som godtroende prest, Barry Pepper som hevngjerrig soldat, Julian Sands som pedofil og Uno Kier som en skinnsykt sjalu møller.

Filmens hovedrolleinnhaver, Petr Kotlár, er fantastisk i rollen, og bærer den med en beundringsverdig presisjon. De minste bevegelser og blikk er nøye regissert.

Sterk empati utvikles for ham og håpløsheten karakteren hans opplever blir sterkere gjennom filmens løp.

The Painted Bird er en stillferdig fortelling filmet i 35mm sort-hvitt, som er en effektiv måte (i alle fall til en viss grad) å distansere tilskueren fra de verste grusomhetene som vises på skjermen.

Også scenografien og kostymene er troverdige og det oppleves som tidsriktige.

Filmen preges av svært brutale og realistiske voldsskildringer, men klarer man se forbi dette tilbyr filmen både skjønnhet og teknisk virtuositet.

På tross av filmens lengde på nesten tre timer, oppleves den ikke langdraget. Men disse timene krever mye av tilskueren, og dette er ikke en film for de fintfølende.

The Painted Bird viser en menneskelig grusomhet som er vanskelig å takle, men den visuelle portretteringen av handlingen er helt fantastisk.

Balansen regissør Kosiński har klart å skape, mellom det vakre og det grusomme, er gjort med slik presisjon at det er beundringsverdig. Dette er en film som er verdt å få med seg!