Anmeldelse: The Lighthouse

Dette er av den typen film som man kan se om igjen og om igjen, mens man tolker og diskuterer seg frem til hva alt kan bety.

… og det er en god ting! For The Lighthouse er en type film som nekter å plassere seg enkelt i en sjanger. Vi møter to staute karer på vei til fyrtårnet de skal vokte de neste ukene. I starten blir vi kjent med forholdet mellom dem, den tydelige sjefen – eller kaptein om du vil – Thomas Wake (Willem Dafoe) og den yngre læregutten spilt av Robert Pattinson. Like før det er vaktskifte og de to skal tilbake til fastlandet, så blåser det opp til en kraftig storm.

Igjennom filmens første del vises det av og til noen merkelige sekvenser, mens i den andre delen får virkelig galskapen lov å spre vingene sine. Som tilskuer er det aldri godt å si hva som faktisk skjer, hva som er karakterenes innbilning og hvem sin historie vi skal tro på. Skal vi tro på det vi blir vist? Eller på at det Thomas Wake sier er sannheten?

The Lighthouse tar oss med på en reise inn i psyken ved å vise mye eksplisitt. Den sier noe om grensene mellom seksualitet, maskulinitet og brutalitet på en måte som kommer til å bli analysert og tolket av både psykologistudenter og filmstudenter i hele verden. For når de to hardbarka karakterene, i en fyllekule, går fra å synge og danse til nesten å kysse, for så å begynne å slåss, så vet du at det kan bli gjenstand for tolkning. Og dette eksempelet er langt fra det mest interessante å dra frem, men jeg ønsker ikke å avsløre noe mer.

Filmen trekker også frem det mørke i oss, og sterke følelser som lyst, hat, nysgjerrighet, maktesløshet, begjær og behovet for å være en alfahanne kommer tydelig til syne i karakterenes væremåte og handlinger. Både Willem Dafoe og ikke minst Robert Pattinson skinner i denne filmen, hvor de virkelig får testet skuespillerferdighetene sine – også fysisk.

The Lighthouse blir presentert i et 4:3 format, altså et nesten kvadratisk bilde, og i kontrastfylt sort/hvitt. Lyssettingen er fantastisk og formatvalget er med på å skape en klaustrofobisk følelse som også karakterene kjenner på. Noen ganger kan bruk av andre formater og sort/hvitt føles som gimmick, men her er det perfekt – faktisk så perfekt at jeg nesten ikke kan se for meg filmen i farger.

Bruken av utsnitt og perspektiv forsterker hele tiden stemningen i akkurat den scenen, og kinematograf Jarin Blaschke fortjener ros. Det samme gjør Mark Korven som står for musikken. De har begge tidligere samarbeidet med regissør Robert Eggers på filmen The VVitch.

Lyddesign og stemningsmusikken er nydelig. Repeterende lyd fra tåkehornet er med på å forsterke den litt urolige følelsen vi som publikum skal sitte med.

Her knyttes mytologi, overtro og noe nesten fra H.P. Lovecrafts verden sammen med hard realisme. Det er ikke langt mellom humor og horror. Det er så mange små hendelser jeg kunne trukket frem og diskutert betydningen av, eller overtolket større sekvenser, men det gjør seg bedre i en analyse enn i en filmanmeldelse, og jeg ønsker at dere kinogjengere skal få lov til å oppdage alt på egenhånd!

Jeg gleder meg allerede til å diskutere The Lighthouse, og det er stor sannsynlighet for at jeg tar et gjensyn med dem om ikke så altfor lenge.