Anmeldelse: The House That Jack Built

Lars von Trier legger kortene på bordet og erkjenner at han er en sadist bak kamera.

Jeg har fulgt Lars von Triers karriere i snart ti år, da jeg oppdaget hans fenomenale Breaking the Waves som 18-åring. Jeg tror jeg var så emosjonelt nedbrutt at jeg ikke så en eneste film på to uker. I løpet av de ti årene har jeg skjønt at dette er hans stil, og har siden sett ham gjøre mesterverk, men også ta noen helt horrible feilsteg. I The House That Jack Built reflekterer han over filmkarrieren sin.

En dame, spilt av Uma Thurman, står i midten av en skogsvei. Dekket på bilen hennes har punktert og hun søker hjelp. En knallrød varebil ankommer åstedet og der finner vi vår hovedkarakter. Jack (Matt Dillon) er en sær og voyeuristisk seriemorder og Uma Thurmans karakter er vårt første offer. Vi følger drapene til Jack, som er kjent for omverdenen som Mr. Sophistication, i det han dreper mennesker for kunstens skyld før han deretter sparer på likene i en forlatt pizzafryser. Han tar fotografier av drapsofrene som mannekenger, men sliter med både tvangslidelser og er i en dyp, eksistensiell krise.

The House That Jack Built er rammet rundt en dialog mellom Jack og Verge, spilt av Bruno Ganz, som garantert har fått rollen på grunn av hans ikoniske skuespillerprestasjon som Adolf Hitler i Der Untergang. De snakker sammen om Jacks drapskarriere, som i denne filmen er delt opp inn i fem hendelser. De har alle sine budskap og kryssklippes med arkivfoto fra naturen, konsentrasjonsleirer eller Lars von Triers tidligere filmer. Plottet er engasjerende og lett å følge, da det er som 1960-klassikeren Peeping Tom – En tyvtitter kombinert med moderne torturporno.

Det blir derimot veldig åpenbart at Lars von Trier ønsker at denne filmen skal fortelle noe mer om livet hans. Han har hatt en lang pause fra filmskapingen siden hans depresjonstrilogi, som vakte mye oppmerksomhet de siste ti årene. Antichrist (2009) fikk sterke reaksjoner fra publikum (og står i dag som den eneste filmen jeg måtte pause på grunn av brekninger). Melancholia (2011) mener jeg er en enestående skildring av depresjon, men under Cannes-festivalens panel til denne filmen greide Lars von Trier å tråkke i salaten. Han fleipet med at han forstod og sympatiserte med Adolf Hitler. Den siste filmen var den fire-timer lange Nymphomaniac (2013), som måtte kutte vekk 90 minutter med peniser og vulvaer. Det neste steget til von Trier er ikke et framoverlent, men et steg tilbake. Hvordan har han sjokkert oss med filmene sine?

For en gang skyld er det ikke en kvinnelig protagonist, som blir stadig mer nedbrutt underveis i filmen. Von Trier gir spillerom til Matt Dillon som føles som en kombinasjon av Joaquin Phoenix‘ karakter i You Were Never Really Here blandet med Michael C. Halls Dexter. Det er engasjerende å følge denne innadvendte perfeksjonisten. Det er en mann som slakter kvinner, slik von Trier har gjort i sine filmer. Situasjonene han kommer i er nokså komiske og jeg vil påstå at dette er von Triers morsomste film siden Idiotene. De grufulle situasjonene blir satt såpass på spissen og den uvanlige tilnærmingen Jack har til drapene gjør at dette blir vittig makabert. Det lette perspektivet gjør også at man ikke har inntrykk av at regissøren er like høy på seg selv, men har muligheten til å fnise litt av sine verk også. Det er litt pretensiøst enkelte steder, men det renner heldigvis ikke over i hele filmen.

Selv om det er lange sekvenser som åpenbart gir rom for tolkninger og visuelle metaforer, så preges dessverre filmen av litt for mange overforklaringer. Hver og en av de fem hendelsene i filmen skal forklares gjennom en fortellerstemme, som hemmer publikum fra å ta til seg en symbolsk mettet film. De er ikke nødvendigvis fryktelig ødeleggende, men Melancholia greide det fint med komposisjonen av symboltunge bilder og Richard Wagners opera Tristan und Isolde. Når The House That Jack Built er to og en halv time lang, så kunne den gjerne vært litt mer «show, don’t tell».

Verket har sine problemer. Vi har kanskje ikke like stor nærhet til alle birollene, men det skyldes av at regissøren er en fremtredende skikkelse gjennom hovedkarakteren. Filmen er heldigvis mer konsekvent i bildeaspektforhold og klipp enn Nymphomaniac (som er veldig rotete på den fronten), men det er fremdeles ikke helt på plass dette heller. Det er også noen fjollete replikkutvekslinger og repetisjon, som trekker vurderingen litt ned, men det er likevel bare detaljer i det store bildet. Helhetlig har vi et godt og komplett verk, som overdriver og er fullstendig klar over det. Den står veldig stødig på egne ben.

Denne filmen er vanskelig å gi terningkast til. Det skal jeg være ærlig å innrømme. Det er ikke noe problem at den får verken terningkast to eller seks, for filmen både irriterer meg noe grenseløst, men også fascinerer meg veldig. Det er en regissør jeg hater for oppførselen hans ovenfor kvinnene på settet, men som har også fått fram noen av de beste skuespillerprestasjonene jeg har sett. Jeg mener at Lars von Trier faktisk har satt seg ned, gått grundig til verks og forteller noe til alle som har fulgt med på filmografien hans, selv om det er veldig narsissistisk. Han tar tak i alt fra Dogme 95-filmene på 90-tallet (bl.a. i bytte av kamera et sted i filmen) til hans nazi-kommentarer i Cannes. Det er stort og mektig. Det hever filmens helhet.

I motsetning til de andre filmene som man er glad for at man har sett, men som man aldri har lyst til å se igjen, så er dette i mine øyne hans første film man kan plukke opp detaljer neste gang man ser filmen. På samme måte som Pixar-filmene har «Easter eggs» til tidligere Pixar-filmer (og kommende), er dette en kunstnerisk godtepose med påske-egg som kanskje kan gi deg brekninger.

The House That Jack Built er von Trier-filmen som forklarer hvem han er, selv om vi seere håper han får terapi. Det føles som om han forteller oss: «Det er sadistisk og komisk, men det er slik jeg lager film. Det er kanskje ikke noe alle kan beundre, men det er først nå jeg omfavner dette. Jeg hater meg selv for det, men dette er meg.»