Anmeldelse: The Great Wall

Matt Damon er ikke så heroisk i en allerede middelmådig The Great Wall

The Great Wall er altfor seriøs til en underholdende eventyrfilm å være, og altfor hjerneløs til å være et seriøst drama. Kinas forsøk på Ringenes Herre? Nei, mer en middelmådig Hobbiten.

De som så trailere til The Great Wall fryktet en «hvit frelser»-historie, der en karakter fra Vesten blir den eneste i verden som kan redde en «svakere» kultur. I stedet er William en barbarisk og uærlig mann som blir reddet av kinesere, i et interessant grenseland mellom underholdning og statlig propaganda.

Filmen følger to leiesoldater som er så klønete at de passer perfekt i Dum og dummere. William, spilt av Matt Damon (Jason Bourne, Good Will Hunting) er en engelsktalende bueskytter med en aksent som bare kommer og går.

Er han engelsk? Irsk? Det vet vi ikke. Dette er blant Damons verste roller med stive leveranser av replikker og en helt uttrykksløs prestasjon.

Andre delen av denne lite dynamiske duoen er Tovar, spilt av Pedro Pascal (Game of Thrones, Narcos). En så uviktig karakter at vi ikke får lære navnet hans før nesten halvparten av filmen er over.

Han er ment å være filmens humørspreder, og det klarer Pascal helt greit. Men når filmen prøver å være et seriøst drama, og du plutselig hører en vits fra en spanjol fra 1000-tallet, som blander arkaisk dialog med moderne slangord, blir man bare forvirret.

Leiesoldatene er på jakt etter krutt i Øst-Asia, som er verdt en god del penger i Europa. Så snubler de over Den kinesiske muren og Den navnløse orden. En gjeng supersoldater med Power Ranger-aktige rustninger som blir født for å kjempe i blodige slag mot Tao Tei – en horde iguanerlignende monstre ledet av en øglehund dronning som hvert sekstiende år slår mot Kinas grenser som en tsunami som minnes av zombie i World War Z.

Vi får ikke vite hvorfor de angriper hvert sekstiende år, men vi lærer at det var en meteoritt fra verdensrommet som våknet dem for å straffe mennesker for sin grådighet, enda et hint av Kinas propaganda mot kapitalisme og individualisme.

Oppbyggingen til første kampscenen i filmen er imponerende, og er sikkert det beste med filmen. Soldater slår på gigantiske trommer med nunchaku på toppen av muren, mens soldater nedenfor setter jernkuler i brann som skal slynges mot Tao Tei. Det finnes også en tropp kvinnelige krigere i identiske blå kostymer som blir fastspent i seler og svinger ned for å drepe monstre med lanser, i den dummeste militæriske idé noensinne.

Kinematografer Stuart Dryburgh og Xiaoding Zhao gjør en strålende jobb med å gjøre slag til stor skala. Tusenvis av krigere på muren som kjemper mot hundretusenvis av monstre i et slag som minner om Helmsdjupet i Ringenes Herre.

Det er spennende å se hva slags teknologi kinesere fortsetter å bruke, fra katapulter til gigantiske sakser som kommer ut fra selveste muren og kutter monstrene i deler. Regissøren Yimou Zhang viser Den navnløse orden som en velkoreografert og velsmurt motor som har forberedt seg i seksti år for dette slaget.

Dessverre blir slagene altfor trege. Etter fire slagscener føler man at filmen varer lengre enn tiden det tok for å bygge den ekte muren. Forferdelige digitale effekter og dårlig skuespillerprestasjoner hjelper selvfølgelig ikke.

Ikke engang musikken til Ramin Djawadi (Game of Thrones) er minneverdig nok til å redde filmen.

The Great Wall er en kinesisk-amerikansk samproduksjon, og Kinas dyreste produksjon. Med et budsjett på over en milliard kroner, viser det seg å være Kina som skal betale for muren. Har du en kinesisk venn? Gjør dem en tjeneste og ikke ta dem med deg på kino, med mindre du vil fornærme hele deres kultur og identitet.