Anmeldelse: The Florida Project

Noen steinkast unna Disneys attraksjon – Walt Disney World Resort – i Florida møter vi mennesker som forsøker å overleve fra dag til dag.

Vi blir dratt med inn i livet til den seks år gamle jenta Moonee (Brooklynn Kimberly Prince), hennes mor Halley (Bria Vinaite) og motellbestyreren Bobby (Willem Dafoe), samt de andre personene i deres liv.

Det er sommerferie og ungene leker og finner på rampestreker. Bestyreren forsøker å gjøre jobben sin samtidig som han har et varmt hjerte og tydelige grenser. Halley forsøker å tjene nok penger til å betale leien for rommet, med alle tilgjengelige muligheter.

The Florida Project minner på mange måter om en observerende dokumentar om livet på baksiden av den skinnende medaljen. Mens turister bruker flere hundre dollar på fornøyelsesparken, som hele tiden har et slags nærvær uten at den er synlig i filmen, følger vi livet til de som ikke engang har råd til egen bolig. For dem er motellrommet et hjem.

Historien fortelles langsomt gjennom å vise oss ungene som leker, bestyreren som forsøker å opprettholde en form for kontroll og alenemoren som forsøker å være mor i en vanskelig situasjon. I starten er det vanskelig å ha sympati for noen av karakterene, men filmen klarer å bygge denne sympatien bit for bit, og når filmen nærmer seg høydepunktet så er du på lag med karakterene. På tross av personlighetene deres, kan man nesten si.

Skuespillerprestasjonene er solide. Ungene er troverdige som unger, og de voksne gjør også gode rolletolkninger, spesielt Bria Vinaite og ikke minst veteranen Willem Dafoe (62) som er blitt Oscarnominert for denne rollen. Dafoe klarer å fremføre en karakter med stor medmenneskelighet, og i likhet med de andre karakterene i filmen så virker han som en ekte person.

Filmskaperen Sean Baker (som står bak både manus og regi) har gjort flere spennende grep. Fravær av filmmusikk gjør at vi blir dratt skikkelig inn i miljøet, hvor fokuset på andre lyder som dialog og miljølyd får lov til å dominere lydbildet. De få gangene det er musikk i løpet av filmen, så er det diegetisk, musikk som karakterene hører på. Denne illusjonen blir dessverre brutt i filmens siste minutt.

Visuelt sett er The Florida Project også veldig interessant. Glorete pastellfarger og plastikklignende butikkfronter skaper et bilde av noe «billig». Kameravinklene benyttes ofte på en måte som får publikum til å se ting gjennom barns øyne, et grep som er meget effektfullt og som gjerne kunne vært utnyttet mer. Store utsnitt filmet med vidvinkel er med på å gjøre miljøet og settingen til en egen karakter i filmen. Allikevel er ikke filmskaperen redd for også å bruke nærbilder for å skape kontraster. Blandingen mellom saktegående panorering og håndholdt kamera er også et virkemiddel som skaper variasjon.

Det er mye bra som kan sies om filmen, men helhetlig blir det litt kjedelig, og det tar litt for lang tid før filmens problemstilling og opptrappingen setter i gang. Noen scener føles unødvendig repeterende.

Det største problemet er nok det siste minuttet av filmen. Uten å avsløre for mye, så kan det nevnes at oppbyggingen til, og selve høydepunktet, fungerer utmerket. Så ser det ut til at filmskaperen ikke visste helt hvordan løsningen skulle bli, og resultatet krasjer totalt med stemningen i resten av filmen.

The Florida Project suger deg inn i en verden man kanskje aldri tenker over, men den bruker litt for lang tid på å komme seg dit.

Takk til SF Kino Ski for presseadgang.