Anmeldelse: The Father

Denne filmen er akkurat så forvirrende som verden kan være for en med Alzheimer.

The Father er et brutalt, skremmende portrett av hvordan det må føles å miste grepet om virkeligheten. Her har vi en Oscar-verdig forestilling. For mange kan denne havne i samme bås som Saw og The Blair Witch Project, men dette er ingen tradisjonell skrekkfilm som sådan.

Den handler ikke om en sadistisk morder eller en ond kult, men om skrekken, uroen og forvirringen man opplever ved å leve med demens – og det vil hjemsøke deg i flere uker. For dette kan ramme deg selv, og de du er glad i.

Filmen er basert på Florian Zellers eget teaterstykke «Le Père» fra 2012.

Zellers er en fransk forfatter, teater og filmregissør. Dette er hans første film, og da er det ikke verst å høste sin første Oscar. Filmen fikk hele seks nominasjoner og vant to, for beste adapterte manus og beste skuespiller.

Seieren skjedde takket være at han fikk tak i selveste Antony Hopkins til hovedrollen. Hopkins opplever litt av en karriereoppblomstring. Først Oscar-nominasjon for sin birolle i The Two Popes, før han vant for beste hovedrolle i denne filmen.

Her spiller han glitrende i rollen som en mann med samme navn som han selv, Anthony, som er en sjarmerende eldre mann som er full av humørsvingninger.

For Anthony har livet blitt en kilde til stadig desorienterende forvirring, og i et mesterlig slag forteller forfatterregissøren Florian Zeller historien fra hans eget perspektiv når karakterer og steder skifter, og vi blir like forvirra som han.

Anthony er egentlig en karakter i en vemmelig thriller som eksisterer i en virkelig uvirkelig verden. Dette er en genial måte å formidle den forferdelige sinnstilstanden til mennesker med demens – hvordan hver dag er fylt med plutselige overraskelser og hvor umulig det må være å la noen andre forstå akkurat hva du går gjennom.

Vi er for det meste på ett sted, men på grunn av den stadig skiftende naturen til Anthonys omgivelser er Zellers film en av de mer imponerende realiserte scene-til-skjerm-tilpasninger jeg har sett.

Vi ender med å stille spørsmål ved alt rundt ham, og lurer alltid på hvordan den egentlige virkeligheten kan være. Dette er en vanskelig, ofte ganske brutal, seeropplevelse. Det er ikke vanskelig bare på grunn av den oppbrutte historiefortellingen, men på grunn av den destruktive og sårbare hovedopptredenen fra Hopkins.

Det er forbløffende, hjerteskjærende arbeid, å se ham prøve å rasjonalisere for seg selv og de rundt ham det han opplever. Filmen roer det hele ned i noen øyeblikk før verden hans plutselig endrer seg igjen, og et hvert forsøk på å stille spørsmål ved det han har våknet til faller bare for døve ører.

Hopkins kjører hele spekteret fra raseri via apati til opprør, og det hele føles ikke en gang som en konstruert karakter, til tross for vår tilknytning til ham som skuespiller med en såpass lang karriere. Det er fantastisk å se ham her, men også utrolig opprivende.

Det er helt klart han som leder showet, men også datteren Olivia Colman (The Crown) får noen imponerende øyeblikk underveis. Filmen er nemlig generøs nok til å vise oss  en uutholdelig frustrerende prosess for pårørende til mennesker med Azheimer.

Som man kan forvente, er The Father en fortelling uten håp, da tilstanden til Antony bare forverres og man får kunnskapen om at ting ikke blir bedre – han kommer aldri tilbake.

Dette er en livserfaring mange mennesker forståelig nok helst vil unngå å tenke på. Men i realiteten eksisterer den altfor nærme virkeligheten for mange av oss, og jeg kan med gru forestille meg min far eller mor potensielt i hans sted. Men for den som har mage til det, blir denne sittende i hodet lenger enn du kanskje vil.

Jeg vet at den vil bli hengende ved meg – jeg må ringe pappa oftere!