Anmeldelse: The Death of Stalin

Armando Iannucci har laget årets mest betimelige film som gjør kommunisme morsomt igjen.

The Death of Stalin er uten tvil årets mest rensende film som beviser at virkeligheten er merkeligere enn fiksjon. Fra åpningsscenen får vi inntrykk at dette er en absurd verden som får deg til å tvile om det er ekte. Men det hele skjedde faktisk, eller ihvertfall mesteparten av det. En mann prøver å bestikke folk til å sitte på teateret så de kan gjenta hele konserten bare for å ta et lydopptak for Stalin. Scenen er hysterisk morsom men også skummel på grunn av maktmisbruk. Iannuci tar oss rett inn i en av de mørkeste komediene på årevis, men som likevel får deg til å le så mye at du griner.

Jeg trenger ikke å si mye om hva filmer handler om fordi a) det er kjent historie, og b) tittelen spoiler det hele. Vi går rett inn i den siste dagen i den sovjetiske diktatorens liv, og nå må regjeringsrepresentantene prøv å få landet tilbake på sporet samtidig som de plotter mot hverandre.

The Death of Stalin er fylt med merkelige og særegne karakterer, og Iannucci samlet et ensemble av mektige skuespillerprestasjoner. Fra Jeffrey Tambor som Georgy Malenkov, til Michael Palin som Vyancheslav Molotov, samt Jason Isaacs med årets beste karakterintroduksjon – du kan merke hvor mye han elsker rollen. Filmens høydepunkt er uten tvil Steve Buscemi som Nikita Khrusjtsjov. Her snakker vi om Buscemi på sin beste. Han spiller en stille, nesten klønete mann som er venner med alle, men samtidig lett kan dolke deg i ryggen. En ting som Iannucci gjør utmerket bra er at alle skuespillere snakker med sine egne dialekter. Det er ingen av de amerikanske skuespillerne som prøver å snakke med en klønete og falsk russisk dialekt, men i stedet hører vi både amerikansk og britisk i samme scene. Noe som gjør at all dialog, og dermed også filmen, føles naturlig ut.

Dette er en vakker film. Zac Nicholson fotograferer hver bygning så majestetisk som mulig, Moskva har aldri sett nå vakkert ut! Diktatorens begravelse er et vidunder, med tusenvis av mennesker, blomster og andre dekorasjoner, men også de stille scenene med kun to karakterer som snakker sammen gir inntrykk på en mørk, stygg verden med mye skygge og høye bygninger. Musikken av Christopher Willis blander russiske melodier med tradisjonell symfonisk lyd for å skape et musikkspor som komplimenterer historien og komedien.

Man skjønner at Armando Iannuci kan lage en morsom film som In the Loop eller en fantastisk TV-serie som Veep, men The Death of Stalin imponerer med et lufttett manus, sylskarp dialog og perfekt timing. Jeg måtte huske hvordan man puster, for jeg lo gjennom hele filmen. Denne er den type filmen man må se igjen, for mange av replikkene får du ikke høre på grunn av latter i kinosalen.

The Death of Stalin er filmen vi trenger akkurat nå, med fantastiske prestasjoner og strålende kinematografi. Hvem skulle tro at kommunisme kunne bli så gøy?

Takk til SF Kino Stavanger for presseadgang. Anmeldelsen ble først publisert på engelsk på GeekWithAnAfro.com