Anmeldelse: The Dead Don’t Die

Jim Jarmusch er en indie-filmskaper. Det er derfor INGEN grunn til å tro at The Dead Don’t Die vil bli en typisk zombiefilm.

Og det er den heller ikke. Langt derifra. Hvis du liker zombiefilmer tviler jeg på at dette er en film for deg. Hvis du liker Jim Jarmusch derimot, vil du nok storkose deg. For The Dead Don’t Die er en film med lavmælt humor, merkelige karakterer og mange elementer som hviler på tilskuerens referanseramme.

Filmen er stappfull av kjente skuespillere, hvor mange av dem har dukket opp i Jim Jarmuschs tidligere filmer. På rollelisten finner vi Bill Murray (Broken Flowers), Cloë Sevigny (Broken Flowers), Tilda Swinton (Only Lovers Left Alive), Adam Driver (Paterson), Tom Waitz (Down By Law), Iggy Pop (Dead Man), RZA (Coffee and Cigarettes), Steve Buscemi (Mystery Train), Caleb Landry Jones, Selena Gomez, Danny Glover og Carol Kane m.fl.

Vi befinner oss i en liten amerikansk bygd, med under 1.000 innbyggere – Centerville. Ronnie (Adam Driver), Cliff (Bill Murray) og Mindy (Cloë Sevigny) er bygdas politi, og på mange måter filmens hovedroller. De stusser over at dagslyset varer lenger enn vanlig, noe som delvis blir forklart gjennom nyhetssendinger som nevner noe om «fracking» på nord- og sydpolen. Når natten endelig kommer, våkner de døde og går til angrep på lokalbefolkningen.

Allerede tidlig i filmen skjønner vi at dette kommer til å bli en annerledes film enn typiske skrekkfilmer. Karakterene reagerer i mindre grad, og stemningen virker nesten mer intetsigende enn skummel. Når politiradioen og mobiltelefonen slutter å virke, og de setter på radioen i politibilen, så lurer Cliff på hvorfor sangen er så kjent. Ronnies svar gjør at vi skjønner at denne filmen beveger seg inn i det postmodernistiske filmspråk, en metafilm. Den gjengse kinogjenger vil kanskje falle av allerede her, men hvis du lar forventningene falle bort og lener deg tilbake, åpen for det som måtte komme, så er dette en ganske så artig film.

En liten advarsel her. Jeg er glad i Bill Murray. Jeg digger postmodernisme og referanser. Jeg frydes av metaøyeblikk. Jeg liker det surrealistiske. Dette er viktig å vite for å forstå mitt terningkast.

Mens zombiene vandrer rundt i gatene, ser Cliff og Ronnie ut til å ta det hele med fatning, mens Mindy ser ut til å være en av få personer som reagerer slik man er vant med å se karakterer reagere når hele byen er full av zombier.

Og her kommer vi til det neste punktet som nok vil gjøre at mange vil mislike filmen. For skuespillet er nemlig veldig overdrevet, eller rettere sagt, underdrevet. Adam Driver spiller Ronnie så flat og monoton at man nesten skulle tro at det var elendig skuespill, men det er det så absolutt ikke. Faktisk er det perfekt til stemningen og hvordan filmen utvikler seg.

Andre karakterer er i seg selv så tullete at man kan begynne å lure på hva som har skjedd med Jim Jarmusch. Tom Waitz spiller en smårar eremitt som har bodd store deler av livet i skogen, Caleb Landry Jones spiller en nerdete butikkmedarbeider med en fascinasjon for klassiske skrekkfilmer, mens Tilda Swinton spiller den merkeligste karakteren på filmlerretet på lenge – en skotsk buddist med samuraisverd som driver begravelsesbyrået (!).

Det flotte med The Dead Don’t Die er at alt fungerer utmerket godt sammen, musikken, dialogen, det merkelige skuespillet og karakterene – synes jeg.

Men for å kunne få den fantastiske filmopplevelsen jeg hadde når jeg så denne filmen, så MÅ man legge vekk sine antakelser og forventninger, og la filmen få være det den er.

Man bør ha kjennskap til Jim Jarmusch fra før, og man bør ha en god referanseramme, slik at man får fullt utbytte av alle referansene. Og man bør like metafilmer – filmer som vet at de er filmer og gjør litt narr av det i handlingen. Terningkastet blir derfor veldig subjektivt denne gangen.