Anmeldelse: The Color Out of Space (VOD, Blockbuster)

Nicholas Cage har definitivt sett sin storhetstid. Men han har ikke skylden for at The Color Out of Space faller flatt.

Nicholas Cage er en skuespiller mange husker fra store filmer som blant annet The Rock (1996), Con Air (1997) og Face/Off (1997). Cage har en historikk som tilsier kvalitet, men har siden slutten av 1990-tallet vært nærmest usynlig.

Sist undertegnede hørte om han var i filmen Mandy (2018). En skrekkfilm som ble en snakkis blant filminteresserte. Så da filmen The Color Out of Space var tilgjengelig måtte man selvsagt gi denne en sjanse. Mye ros har den også fått. Det kan være Cage sin nisje er blitt innad i skrekkfilmsjangeren, kanskje?

Det er gått mange år siden vi fikk en film levert av Richard Stanley, som på 1990-tallet ble omtalt som et regitalent, nå har vi fått The Color Out of Space.

Filmen er basert på en berømt novelle av H. P. Lovecraft. Richard Stanley har selv uttrykt at The Color Out of Space skal være den første i en trilogi basert på Lovecrafts fortellinger, så her får vi vente å se om det kommer flere lignende filmer.

En familie plaget med sykdom har flyttet til familiegården, avsidesliggende i en skog som «alle» sier er hjemsøkt. Datteren er svært interessert i heksekunstreligionen Wicca, så utgangspunktet er godt lagt opp til en typisk skrekkfilm.

En kveld kommer et sterkt rosa lys fra oven og en stor meteoritt slår ned i familiens hage. De fleste i familien opplever dette som noe kult og magisk, mens familiens yngste er tydelig traumatisert, og familiens hund aner absolutt ugler i mosen, eller aliens i meteoritten om du vil.

Så begynner omgivelsene å forandre seg. Minstemann påstår han kan snakke med noen i brønnen – og blomster, insekter og dyr endrer seg, sammen med andre uforklarlige hendelser vi egentlig ikke får vite så mye detaljert om.

The Color Out of Space er en estetisk vakker og unik film, men historien og karakterene har store mangler, og fortellingen sliter med å gi den opplevelsen regissøren nok ønsker at filmen skal levere.

I det filmen starter med det overnaturlige, blir vi introdusert til den magiske fargen som omslynger deler av skogen og området. Vi ser elektronikk som skrus av og på uten at noen er i nærheten – og ser en forferdelig ulykke med noen som blir fingre fattigere. Man ser potensialet til en god science fiction skrekkfilm, men den får dessverre aldri helt grep og får oss kun delvis nysgjerrig og middelmådig skremt.

[Spoiler alert:]

Ett av problemene er at filmen har alt for mange karakter den skal fortelle noe om, uten at de får nok tid. Datteren, som driver med Wicca, glemmes store deler av plottet, mens andre ting skjer. Den eldste sønnen er stort sett i bakgrunnen, mens den yngste sønnen nok har en av de mest fascinerende historiene, som så forsvinner inn i en hendelse som gjør at hans rolle er over før filmen er ferdig. Begge foreldrene til barna har noen store øyeblikk hvor man gjerne skulle ønske at dette var slik filmen utviklet seg. Men dessverre følges ikke den delen av historien opp. Og la oss ikke glemme karakteren Ezra, som bor på tomten. Han rare, gamle som antagelig alltid er high, som også tilsynelatende har alle svarene, men som ingen gidder å høre på. Heldigvis har vi en hydrolog som er i området for å undersøke vannet i området, men til tross for dette er heller ikke hans rolle noe annet enn å være vitne til historien, for at noen skal kunne fortelle den i etterkant.

Alt i alt ble The Color Out of Space en stor frustrasjon for denne skribentens del, som liker både science fiction og skrekkfilm, og gjerne de to sjangrene i skjønn forening.

Det er dog én ting som skal fremheves. Dersom denne filmen hadde vært laget på 1980-tallet hadde den hatt alt den trenger for å bli en kult-klassiker. Den er mystisk, ekkel og løper gjennom historien i et tempo seerne på den tiden hadde blitt imponert over. Det er underlige effekter, sterke farger og galskap i hovedrollene, noe som ville gjort inntrykk på 1980-tallet. Dessverre kreves det mer intelligens og større komplikasjoner i dag for at en slik film skal bli bra. Det er ikke dermed sagt at filmskaperne skulle endret for mye, men filmen kunne etter min mening gjort noen grep for å skape større sammenheng og underbygge frykten og det psykotiske i langt større grad.

Så var det Mr. Cage! Det er faktisk verdt å fremheve Nicolas Cage i hans rolle, selv om det virker som om han har fått lite å underbygge sin rolle på. Han overspiller, men gjør det på en god måte, og blir lyspunktet på slutten av filmen hvor menneskets psykose blir en større trussel enn utenomjordiske farer.

Men alt i alt er dette ingen film som imponerer, dessverre, og terningkastet blir dermed kun to.