Anmeldelse: Collini Case

The Collini Case starter som en knallgod TV-krim før den plutselig blir til en av de beste dramafilmene jeg har sett på lenge.

Denne tyske filmen er veldig emosjonell – og også sjokkerende.

Den handler om å være hjemsøkt av fortiden. Som menneske, som familie og som nasjon. Dette er en rettsak-thriller i mesterklassen. Den burde vært nominert til Oscar for beste internasjonale film!

I tillegg til at filmen er virkelig spennende, så er noe av det første jeg legger merke til hvordan film og musikk henger sammen her.

The Collini Case har helt fantastisk storslagent soundtrack som gir flere gåsehudøyeblikk. Musikken er komponert av Ben Lucas Boysen. Og soundtracket til denne filmen er gitt ut på eget album. Regissøren Marco Kreuzpaintner har også laget  TV-serien Beat (2018), hvor Boysen også hadde musikkansvaret, så man merker at regi og musikk har samarbeidet før på filmlerettet. Sammen gir de publikum en storslått og vakker filmopplevelse.

I tillegg til fabelaktig bruk av musikk er det ingenting å utsette på skuespillerne her. Begge hovedrollene og flere biroller gir oss sterke karakterer. Den rutinerte italieneren Franco Nero (Francesco Clemente Giuseppe Sparanero) har spilt i over 200 filmer, blant annet Die Hard 2 (1990). Han fikk gjennombruddet allerede i 1966, som tittelkarakteren i spaghettiwestern-filmen Django.

Nero spiller glitrende som Fabrizio Colini i The Collini Case. Det er lenge siden han spilte en rolle som samsvarer så til de grader til de talenter denne skuespilleren innehar.

Nero har fortalt at han er svært opptatt av rettferdighet, lov og rett – og at han har hatt dette som tema gjennom mange av filmene sine.

I The Collini Case spiller han den pensjonerte italieneren Fabrizio Collini – som tilsynelatende uten motiv begår et overlagt drap på en forretningsmann – Hans Mayer. Franco Nero var et godt valg, når nå Marco Kreuzpainter skulle tolke Ferdinan von Shirachs bestselgende roman med samme tittel.

Collini er bitter, livstrett og taus.  Han virker fullstendig følelseskald – i alle fall ser det slik ut på de rundt ham.

Caspar Leinen er en fersk og nyutdannet advokat, som blir presset, ledd av og forsøkt manipulert fra mange hold.  Men de symboltunge boksescenene lar oss forstå at han er en fighter. Skuespiller Elyas M’Barek briljerer her og har en troverdig moralsk og faglig karakterutvikling i denne rollen som forsvarsadvokat. Han må virkelig anstrenge seg for å finne et motiv for ugjerningen.

I de første scenene leker regissøren med lyd og raske klipp der han introduserer oss til advokaten i bokseringen og den hemmelighetsfulle morderen og blodsporene ut av heisen.

De første møtene mellom advokat og gjerningsmann gir sterke assosiasjoner til The Silence of the Lambs.

De klare blå øynene, klippene der morderen går nedover virveltrappa og bortover fengselskorridoren får Collini til å fremstå som skummel, og bruk av varme farger, i kalde toner gir følelsen av tvil, konflikt og usikkerhet. I alle scenene knyttet til selve saken går disse fargene igjen. De står i skarp kontrast til scenene fra Leinens lykkelige barndom og hans minner om drapsofferet,  Hans Meyer – som har et skinn av pastell og litt drømmeaktig skjær. 

Det er kraftige emosjonelle virkemidler brukt i obduksjonssalen der raske klipp fører oss fra det profesjonelt objektive liket, i steril lyssetting og vekselvis til det dypt personlige i Leinens lyse og varmt levende barndomsminner. Dette følelsesdilemmaet, hjelper oss  i hurtigtempo til å forstå hvor vanskelig Leinen har det. Til slutt veksler vi raskt mellom Collinis fortid, drapet på Meyer og rettsaken her og nå. Slik får seeren effektivt historien til å henge sammen.

Det er aspekter ved plottet som ikke kommer som noen overraskelse på seerne, og man skulle tro at man kan gå lei av disse krigsfilmene. Men denne historien føles befriende relevant og annerledes. Regissør Kreuzpainter viser styrke i sine avgjørelser i hva hva han setter søkelset på og hva han utelater.

Hans Meyer er ikke bare en skurk, drapet føltes lenge forferdelig og man blir smittet av alle de gode følelsene advokat Leinen har for offeret. Dette faktum redder oss fra å ensidig falle i et emosjonellt tidevann og miste våre kritiske evner. Her utfordres vi til å prøve å forstå til dels kompleks psykologi.

Den tause drapsmannen – som ikke viser noe tegn til å ville dele hverken følelser, ord eller motiv – gjør at Leinen er i ferd med å gi opp, og den følelsen kjenner også vi som seere.

 

Man får kjenne på det ubehaget og skyldfølelsen tyskerne har følt på i etterspillet etter krigen.

Catrin Striebeck som dommer, Heiner Lauterbach som bistandsadvokaten Mattinger og Alexandra Maria Lara som drapsofferets barnebarn Johanna, gjør alle gode biroller som viser oss hvor tung byrde historien er for tyskerne, selv nå nyere tid.

Denne filmen oser av kvalitet, selv om den ikke gjemmer seg bak teknisk perfeksjon. Den har noe å fortelle og den forteller det bra.