Anmeldelse: The Black Phone

The Black Phone er basert på novellen med samme navn av Joe Hill. Dette er Scott Derrickson sin nyeste film og den femte skrekkfilmen i rekken av hans tidligere verk.

Scott Derrickson er en skribent, produsent og regissør. Filmen er skrevet av Scott Derrickson i samarbeid med C. Robert Cargill. Fra tidligere er Derrickson kjent for å ha gitt skrekk-sjangeren blant en av 2010-tallets beste filmer i Sinister (2012), og for å ha introdusert Doctor Strange til MCU med Doctor Strange (2016).

I Denver 1978 forsvinner fem barn sporløst. Politiet prøver så godt de kan å finne ut av saken, men det eneste de har å gå etter er noen svarte ballonger som etterlates på hvert åsted og vitner som har sett en svart varebil i området. Finney Shaw (Mason Thames) blir kidnapperens sjette offer.

Han blir holdt fanget i en lydtett kjeller med kun et lite vindu og en frakoblet sort telefon som henger på veggen. Det viser seg at dette ikke er en normal telefon og den begynner å ringe selv om den ikke er koblet til hverken strøm eller telefonlinjen. Dette kan være Finney sin eneste utvei.

Umiddelbart når filmen starter blir vi tatt tilbake til Denver, Colorado i 1978. Jeg må innrømme at det var litt vanskelig å ikke tenke på John Carpenters Halloween fra samme år. Det gjøres også flere åpenbare referanser til skrekkfilmer fra samme periode, men også spesielt en referanse som vil tolkes forskjellig avhengig av hvem du spør.

Som seer blir du sterkt belønnet om du følger godt med. The Black Phone som film slenger alltid hint og detaljer rett på publikum som får betydning for senere.

Ved hjelp av en håndfull med hint koblet jeg ganske raskt hvem som var hvem og hvordan spesifikke ting hang sammen. Du sitter kanskje der og tenker at dette høres forutsigbart ut. Det blir ikke det. Alle filmer har åpenbare ting over seg. Det er bare slik reglene er, men The Black Phone belønner de som følger med og gir dem frempek for ting som skjer senere i filmen.

The Black Phone har en litt tilbakelent lydmiks som for det meste lener seg på den skumle og skjærende musikken komponert av Mark Korven. Musikken hans er så perfekt som det går an. Stemningen og filmens totale atmosfære forsterkes voldsomt av musikken hans som blir mer og mer intens jo lenger inn i filmen man kommer. Nesten så huden min trekker seg tilbake.

The Black Phone kan i korte trekk beskrives som en lang oppbygging som etterhvert eksploderer i filmens håndfull med sentrale skrekk-øyeblikk. Det er ikke så mange av de klassiske skvette-øyeblikkene i denne filmen, men de som er der er jaggu meg effektive. Jeg skvatt omtrent på hver eneste en og fikk et kaldt og svett gufs som sakte men sikkert gikk nedover ryggraden.

I motsetning til store syndere som begge It-filmene, som sliter ut publikum og gjør dem immune mot sine sentrale skrekk-elementer klarer The Black Phone å holde på sin grufulle stemning. Dette gjør skrekken sine elementer enda mer effektive og gir den mer langvarig tyngde i motsetning til billig skrekk som ofte er standarden i dag.

The Black Phone er klassisk oppbygd med en begynnelse, midtdel og slutt. Den første akten vier mesteparten av tiden til å bli kjent med karakterene, deres relasjoner og problemer. Det er ikke noen tvil om at bror søster forholdet mellom Finney (Mason Thames) og Gwen (Madeleine McGraw) er høydepunktet.

Deres bror og søster forhold er limet som holder filmen sammen på både tykt og tynt. De har det vanskelig både hjemme og på skolen. Finney blir støtt og stadig mobbet og sliter med å passe inn. De bor hos faren, som ikke er den mest stødige psykisk og har en tendens til å la det gå utover barna sine når ting blir vanskelig, både fysisk og verbalt.

Flere av filmens historie-tråder blir nøstet opp gjennom både drømmer og tilbakeblikk. Dette blir gjort på svært stilistisk vis med et kornete bilde og karakterer som er ute av fokus. Dette minner svært godt om de stilistiske valgene som Scott Derrickson gjorde i Sinister.

Det som gjør The Black Phone så spennende og oppslukende er ikke bare det faktum at det er en skrekkfilm som tar seg god tid. Det er de underliggende temaene som filmen tar opp som er det mest interessante. Temaer som vold i hjemmet og mobbing på skolen står som et sentralt historie-ledd.

Når Finney blir kidnappet og tatt fra faren og søsteren sin så går han fra et relativt utrygt sted til et annet. På mange måter endrer ikke situasjonen hans seg. Han bytter ut sin farsfigur med en annen som på flere måter ligner på den samme som han er vant til fra før.

The Grabber, eller Snapperen på godt norsk, er filmens primære antagonist og spilles av Ethan Hawke som gjenforenes med Scott Derrickson etter at han sist spilte hovedrollen i Sinister fra 2012. Hawke spiller en glimrende skurk.

Han får frem både de uhyggelige og morderiske kvalitetene, men også kvalitetene til for eksempel en hyggelig nabo. I starten er det vanskelig å plassere han. Hva er egentlig motivene og hvorfor gjør han som han gjør?

Snapperen er svært emosjonell. På et tidspunkt er han sint, fordi Finney nekter å svare han og i et annet øyeblikk er han nesten på gråten. Det er noe mystisk ved denne antagonistiske karakteren som vi dessverre aldri får gått mer inn i dybden på.

The Black Phone har et lass med gode kvaliteter som både gjør den til en knakende god film, men også blant de beste skrekkfilmene der ute.

Det er dog et par ting som det gjerne kunne blitt gått mer inn i dybden på. Det gis flere tegn og hint til at det er noe mer ved Snapperen enn kun den skumle masken og hans kidnapping tendenser, men dette får vi aldri se. Det kan allikevel argumenteres for at han er en mye skumlere skikkelse når du ikke vet stort om han fra før, utover fra rykter blant Denver sin befolkning.

The Black Phone er en svært brutal og på mange måter ærlig film som ikke skyr unna vanskelige temaer. Alle skrekkfilm-entusiaster burde få med seg filmen i det velkjente kinomørket, for det vil uten tvil bli en av årets største snakkiser.