Anmeldelse: Svenskjævel

KINOMAGASINETs anmelder gir Svenskjævel terningkast tre.

Et aktuelt samfunnstema ispedd flere gode skuespillere kunne blitt til noe stort på kinolerretet. Dessverre ender Svenskjævel opp som en langdryg film uten sammenheng.

Den svenske journalisten og forfatteren Ronnie Sandahl spillefilmdebuterer som regissør med Svenskjævel. Han har også skrevet manuset til filmen selv, og Sandahl har helt klart et samfunnsviktig emne som bakgrunn for denne filmen.

Svenskjævel tar for seg hvordan stadig flere unge svensker kommer til Norge, og da særlig Oslo, for å jobbe, ettersom Sverige sliter med høy arbeidsledighet. De svenske står på og jobber «overalt» i Norges hovedstad, men er i tillegg kjent for å være der det skjer i de sene nattetimer, derav tilnavnet partysvensker.

Den siste tiden har bildet av den festglade partysvensken bleknet noe, og maktforholdet mellom nordmenn og svensker har begynt å overta oppmerksomheten. Nettopp dette bildet, svensker som jobber og nordmenn som betaler, blir tatt opp i Svenskjævel. Det er bare så trist at denne gode og betydningsfulle idéen ikke får rett spillerom i filmen.

For meg blir Svenskjævel en langdryg film som formidler budskapet sitt på et kronglete vis. Filmskaperen har mye på hjertet, og jeg ville så gjerne sett en velsnekret film omkring denne tematikken, men i Svenskjævel finner jeg ikke noen rød tråd – ikke en gang en liten trådstump …

Skildringen av selve rammen for filmen kommer greit fram. Vi forstår hvordan Dino må kjempe for å få jobb, og vi får se hvordan livet i kollektiv med mange andre svensker i samme situasjon kan være krevende. Men historien ellers blir fylt av for mange historier som aldri helt får blomstre ut.

Det virker som om Sandahl vil fortelle en kompleks historie med rot i svært samfunnsaktuelle emner. Sidehistoriene blir dvaske blindveier, og etter hvert skjener i tillegg hovedhistorien ut og blir til en kjærlighetsfortelling.

Filmens foto har flere lyspunkt. Skildringen av Oslo-sommer kommer fram godt i bildet, og lyset vi ser skaper rett stemning. Innimellom, og da som oftest i scener med bare Dino, vises kreativt fotoarbeid. Spesielt én scene hvor Dino er på diskotek griper tak i meg. Dette er én av de bedre scenene i filmen rent fotomessig, men også for filmen som helhet.

Filmens lydbilde består for det meste av filmens reallyd. Dette kunne fungert svært godt for å understreke det realistiske i denne filmen, men i stedet ender dette opp som et svakt lydbilde. Stillheten får regjere ispedd irriterende forstørrelser av hverdagslyder, og det blir lite framdrift.

Sandahl har lykkes da det kommer til skuespillerstaben. Spesielt mange av birollene er plukket av øverste hylle. Blant de norske birollene finner vi sterke kunstneriske navn som Anders T. Andersen (kjent fra TV-serien Mammon) og Petronella Barker (kjent for en rekke store roller blant annet ved Nationaltheatret).

I de svenske birollene, som Dinos samboere i kollektivet, finner vi blant annet Erik Lennblad (kjent fra TV-serien Molanders) og Adam Lundgren (kjent for Tørk aldri tårer uten hansker og Känn ingen sorg). Disse to presterer godt i hver eneste lille bit av filmen hvor de har fått spilletid.

Jeg synes Henrik Rafaelsen, som spiller Steffen, faller inn i en rolle vi har sett ham i tidligere, som en noe klumsete og sjenert mann. Bianca Kronlöf, som spiller Dino, tar seg godt ut på filmlerretet. Uttrykket hennes er godt, men det er ikke alltid at replikkene er like gode.

Manuset som helhet har sine brister. For eksempel én scene hvor Steffens venner diskuterer svenskers arbeid i Norge, mens Dino er tilstede, virker usannsynlig, overdrevet og konstruert for meg.

Jeg synes det er synd at Svenskjævel forblir en usammenhengende og noe kjedelig film i mine øyne, for jeg ser helt klart denne filmens potensiale og aktualitet. Svenskjævel kunne blitt en viktig og velkomponert samfunnsskildring ala den norske filmen Natt til 17., men blir i stedet denne spirende blomsten som bare visner.

Stor takk til Hamar Kino for presseadgang.