Anmeldelse: Suspiria

Tidligere i 2018 ga Luca Guadagninos Call Me By Your Name oss en nydelig sommerfølelse. Denne gangen snur han magen din opp ned.

Nyinnspillinger av kjente skrekkfilmklassikere er ingen ny sak. Noen ganger briljerer de og puster nytt liv i en historie vi har hørt før. Andre ganger er de unødvendige kopier ment for å få litt mer gryn i kassa. Alle som har ventet spent på hva regissøren bak Call Me By Your Name og I Am Love (2009) kan gjøre med Dario Argentos giallo-film kan senke skuldrene. Dette var bra!

Handlingen i Suspiria utspiller seg i 1977 (samme år som originalfilmens utgivelse) i hjertet av Berlin. En forferdet Patricia (Chloë Grace-Moretz) besøker en eldre psykolog og forteller om grusomhetene ved Markos danseskole i Vest-Berlin. Hun sier at stedet er regjert av hekser. Etter visitten forsvinner hun. Psykologen, som er sterkt plaget av å ha mistet kona under krigen, greier heller ikke å få tak i Patricia. På samme tid ankommer Susie Bannon (Dakota Johnson) til danseskolen og får Patricias rom. Susie kommer fra en religiøs familie, er ung og engasjert, og melder sin interesse for hovedrollen i det moderne dansestykket «Volk» (på norsk «Folk») som er skapt av den iskalde lærerinnen Madame Blanc (Tilda Swinton).

Allerede i filmens prolog etablerer Guadagnino at hans versjon skal skille seg fra det italienske skrekkmesterverket. Originalen er kanskje den mest fargerike skrekkfilmen jeg noensinne har sett. Guadagnino toner ned fargene og lar filmen bade i gråtoner. Dette er et bevisst valg. Det er ingen Instagram-filtre som preger det visuelle språket (noe jeg har sett i en rekke skrekkfilmer som følge av digital fargebehandling). Det er ikke en billig ettertanke som er kastet på bildene. Her har det estetiske blitt bearbeidet. Kostymer, kulisser og lokasjoner er valgt fargeløse og passer rett inn i «Den tyske høsten».

Det filmens prolog også introduserer er klipperytmen. Den gir scenene en uhyggelig fornemmelse. Det er en uvanlig klippestil, som ofte gjenspeiler lavbudsjettsfilmene fra 70-tallet (slik som de raske zoom-ene). Det er veldig mye som oppleves og føles litt «feil», og som gir deg en vemmelig følelse når du ser på. Dette tempoet er gjennomgående i filmen og gir en unik stemme til historien. Helt fra starten er det presentasjonen av hendelsene, med sine rare brudd og kjappe redigering i symboltunge montasjer, som skaper den uhyggelig spenningen. Det setter meg på pinebenken og hjelper hjernen til å lese det massive allegori-måltidet Guadagnino presenterer.

Scenene kunne kanskje blitt enda mer bearbeidet i klippingen, da filmen faktisk er én hel time lengre (!) enn 1977-originalen. Men jeg storkoste meg med det som ble vist. Suspiria er like mye en visuell opplevelse som en høreopplevelse. Musikken er ikke like hypnotiserende og synth-aktig som originalfilmen, men gir oss en melankoli med Radioheads Thom Yorkes stemme og klaver. Det vakre og triste i hans stemme gjør at det ekle og ufyselige ikke renner over og blir for slitsomt for seeren.

Av skuespillerne står ikke Dakota Johnson alene i filmen, men komplementeres av Mia Goth. Hun spiller en av Susies nye venninner på danseskolen og viser sammen med Dakota veldig mye sårbarhet i deres sentrale roller. Begge er ambivalente og usikre, som står i stor kontrast med de strenge lærerinnene og ansatte ved danseskolen. Mest av alt må mest ros gis til Tilda Swinton. Hun har tidligere vist oss noen skrekkslagne figurer. I denne filmen spiller hun tre roller, og en av dem vet nok ikke den gjennomsnittlige kinotilskuer hvem er – før man leser om filmen i etterkant. Dette skal jeg heller ikke spolere.

Swintons prominente rolle er som Madame Blanc, som holder danserne fanget som marionettdukker. Her trekkes tråder opp mot morsrollen (både biologisk og metaforisk), som presenteres gjennom strålende klipping og Tilda Swintons uhyggelige tilstedeværelse. Hennes presise dirigering er ikke like kjeftete som musikklæreren Fletcher (J.K. Simmons) i Whiplash, men hun har like dominant tilstedeværelse. Dansesekvensene som hun har oppsyn med har en slagkraft og forteller veldig mye. Det er en film spekket med symbolikk, gitt til oss på en forstyrrende og drømmende vis. Madame Blanc sier det selv om det store dansestykket «Volk» de skal framføre og spør Susie om hun virkelig forstår hva det stykket representerer.

Suspiria forteller veldig mye. Det som kan virke malplassert er den politiske bakgrunnen. Slik som jeg nevnte tidligere foregår filmen under «Den tyske høsten». På 1970-tallet eksisterte den venstreekstremistiske terrororganisasjonen RAF (Rote Armee Fraktion / Røde Armé Fraksjon), og i 1977 var den enda mer framtredende med både drap og bortføringer. Tematikken blir på en måte det ytre skallet av filmen, som et av nivåene i Helvetes ni sirkler (hvor hjertet er inne i Markos danseskole, mens de aller ytterste skallene er andre verdenskrig og historien om hemmelige heksesamfunn).

Med dette rammeverket, som både kommenterer Tysklands fortid og fremtid, kan det virke som Guadagnino ønsker å fortelle litt i overkant mye med denne filmen. Og det vil han. Det er tydelig at han har en visjon her, som fortelles lagvis i drømmer og vrangforestillinger. Så er det opp til seeren å bedømme om det er for mye eller for lite, men for undertegnede kan denne typen skrekkfilmer komme unna med å være litt overlesset. Kaos kan styrke en skrekkfilm. Ondskapens hotell (The Shining) er et bevis på det, som kan ved første glimt være en film hvor «fatter’n blir gæren», men som tar for seg alt fra drømmelogikk og pedofili til masseslakt av indianere og kannibalisme. Det er et voldsomt stort mareritt, og jo dypere inn i hjertet av elendigheten man kommer i, jo verre er det. Du kommer aldri til å våkne.

Suspiria føyer inn i rekken «arthouse-skrekk» vi har hatt de siste årene slik som mother!, Hereditary, The Neon Demon og Raw. Alle disse likte jeg særdeles godt. Denne ambisiøse nyinnspillingen av Suspiria havner høyt oppe i sjangeren – og også høyt oppe blant filmer som ble lansert i 2018. Dette var en ufattelig grøssende opplevelse. Det er nok ikke en film for alle, men hvis man har sansen for denne typen mareritt, så gir jeg Suspiria en sterk anbefaling. Se denne!