Anmeldelse: Spy

Melissa McCarthy ser ut til å få leke seg fritt med all slags gadgets og hemmelige identiteter i spion-komedien Spy. Filmen fikk terningkast fem av KINOMAGASINETs anmelder.

Melissa McCarthy, Jude Law, Jason Statham og Miranda Heart fremstår som et komisk drømmeteam under Paul Feigs regi av denne non-stop lattermaskinen av en film.

Spy er det tredje filmprosjektet som skribent og regissør Paul Feig og Melissa McCarthy arbeider sammen om. Den første filmen var Bridesmaides (2011) og var filmen som virkelig satte fart på karrieren til McCarthy. Siden har de også jobbet sammen på The Heat (2013), hvor Sandra Bullock også var med. Feigs Spy er ikke bare en komedie som forsøker å implementere flest mulig kjappe replikker, noe som ofte er tilfellet i komediegenren, men filmens komikk bygges inn i et godt strukturert spion-plott.

Filmen innleder på et James Bond-lignende vis hvor kamera glir over vannet inn mot et vakkert stort hus. Musikken som akkompagnerer er typisk fra de mange spionfilmer som tilhører historien, hvor tempoet er raskt og melodien intens. Det er faktisk ingen indikasjoner på at Spy er en komedie i filmens første minutter. Dette er gjeldende helt til Jude Law, i rollen som Bradley Fine, nyser og skyter den eneste som vet hvor en atombombe befinner seg i hodet.

Det er etter dette ingen tvil om at Spy er en komedie eller en parodi av hele spiongenren, men filmen fortjener skryt for at den samtidig klarer å beholde et godt plott. Det er jakten på atombomben, det er tvister og dobbeltagenter, og ikke minst er det en rekke sloss og jaktscener som er solid koreografert. Slåsskamper klippes oftest raskt, samt noen utvalgte klipp i sakte-film der slag, fall, eller lignende skal se ekstra rått ut. Og det gjør det!

Måten Feig har klart å skape disse scenene er både parodisk i form av de ekstreme slag, tempo, våpen og snartenkthet, samtidig som det også i Spy er kult å se på. McCarthy har en slik scenen i det filmen bygges opp mot slutten, hvor en kampscene på et industrikjøkken like gjerne kunne vært hentet fra en Jackie Chan-film. Bagetter, salater, tallerkener, stekepanner og kjeler er naturlige våpen for agent Susan Cooper, og hun viser seg særdeles handlekraftig i denne kampsituasjonen. Som tilskuer kjenner vi godt igjen actionfilmene Spy refererer til, og på samme tid passer denne og lignende scener perfekt inn i den narrative utviklingen av Spy.

Denne filmen er rett og slett en komedie pakket godt inn i de audiovisuelle rammene til spionfilm-genren. Det er høyteknologiske duppeditter, overvåkningssystemer, muligheten for å sprenge det meste når det trengs, eller å slå av strømmen i Paris etter behov. Hver nye by introduseres med tekst designet for å se høyteknologisk ut og Feig selger virkelig spion-temaet godt.

Komikken ligger stort sett i hendene til McCarthy og hennes rolle som CIA-agent Susan Cooper. Etter å ha sett hvordan hun har guidet agent Bradley Fine (Jude Law), vet vi at hun innehar all kunnskapen som trengs, rent teoretisk. Nå gjenstår det å se om hun kan gjøre det i praksis. Det viser seg at Cooper er nokså klønete som agent, men hun er mer en nok snartenkt til å håndtere enhver situasjon. Det er vanskelig å beskrive hva McCarthy får til, men hennes konstante kjappe replikker gjør at filmen flyter på en bølge av fliring og latter hele veien. Dette er en film som virker til å være skreddersydd til McCarthy og får frem hennes komiske talent på best mulig måte.

Hele filmen bærer preg av å ha de absolutt rette skuespilerne til enhver av filmens roller. Coopers sidekick er Nancy B. Artingstall, spilt av den fantastiske Miranda Hart. Hart er seg selv lik, høylytt og susete, men er en perfekt BFF til McCarthys komikk. De blir et par som matcher hverandre på beste måte, med to vidt forskjellige typer av komisk essens. Jude Law spiller den mer stereotypiske spionen. Rakrygget, britisk og tøff, men ikke like oppvakt på de mange signalene Cooper sender ham. Sist, men ikke minst har vi Jason Statham i rollen som Rick Ford. Statham har en historikk på filmlerretet hvor han spiller hardbarka tøffing, som kan sloss seg igjennom enhver situasjon. I rollen som Ford er han like kjapp i kjeften som alltid, men hans overdrivelser vil ingen ende ta. Statham spiller dermed en parodi av alle sine tidligere roller, med en glimrende selvironi som gjør enhver scene han er med i til en ren fryd.

Det må også nevnes at Rose Byrne (blant annet kjent fra TV-serien Damages som gikk fra 2007-2012), som innehar den viktige rollen som filmens skurk Rayana Boyanov, er et utmerket valg. Det ser ut til at Byrne har lært av Glenn Closes rolle Patty Hewes i Damages, og lagt til et noe yngre og mer naivt snev i karakteren Rayana. Med andre ord har hun mye makt og er farlig så fort du snur ryggen til.

Spy er garantert en film som vil få de fleste til å le godt. Det er en spion-komedie som appellerer til folk flest – med unntak av de som er noe var med hensyn til grovt språk. Sammen med den endeløse humoren er det samtidig et godt plott og tøffe actionsekvenser, noe som gjør at Spy aldri blir en kjedelig film.

Takk til SF Kino Tønsberg for presseadgang.