I 1940 i et stadig mer nasjonalistisk Japan, lever forretningsmannen Fukuhara det gode liv.
Han er en fremgangsrik silkehandler og handler med britiske og amerikanske foreninger. Han har omfavnet den vestlige levemåten, drikker importert whiskey, har fylt leiligheten sin med vestlige møbler og på fritiden lager han spionfilmer med sin kone Satoko i hovedrollen som den fryktløse helten.
Etter en reise sammen med nevøen til Manchuria i Kina, kommer Fukuhara hjem som en forandret mann. De grusomme handligene han har sett den japanske hæren begå mot den kinesiske befolkningen har satt dype spor i ham. Hvordan skal han få gjort resten av verden oppmerksom på krigsforbrytelsene landet hans er skyld i?
Ut i fra dette lille handlingsreferatet kan det virke som at det er Fukuhara som er hovedpersonen i denne filmen. Men litt ute i filmen gjør filmen et grep som snur mye av dynamikken i ekteskapet på hodet, og gjør Satoko til den drivende kraften i historien. Den hele sannheten om hva Fukuhara har opplevd holdes lenge skjult, og dette hemmeligholdet skaper splid mellom ektefellene. En splid som forsterkes av at Satoko har en mye sterkere nasjonalfølelse enn det ektemannen har. På et tidspunkt sier han sågar at han ikke er japansk, men en verdensborger.
Satoko slites mellom plikten og ansvaret ovenfor landet sitt, et land som har beveget seg i en svært nasjonalistisk retning, og lojaliteten til Fukuhara. En lojalitet som er svekket av hans manglende vilje til å dele med henne hvorfor han oppfører seg som han gjør.
Det har ikke vært noen stor tradisjon i japansk film å nevne japanske krigshandlinger i Kina, og iallfall ikke deres overgrep mot sivilbefolkningen. På sin egen stillferdige måte tar Kurosawa tak i dette og viser en vilje til å ta tak i sin egen historie som har vært lite vist tidligere. Jeg kan iallfall ikke huske å ha sett filmer fra Japan som viser japansk motstand mot sin egen krig før.
Til forskjell fra de fleste krigsfilmer de senere årene har denne filmen en klar og sterk fargepalett. Her er ingenting overlatt til tilfeldighetene og alt fra kostymer, møbler og biler til lyssetting og kameraarbeid er så nydelig gjort at jeg tror dette må være en av de peneste filmene jeg har sett på lenge. Selv sekvenser som som inneholder relativt grov tortur har en vakkerhet over seg som er formidabel.
Mot slutten av filmen gjør handlingen et byks i tid og vi befinner oss plutselig helt på slutten av krigen. Jeg skulle ønske at vi fikk se litt mer av det som foregikk i det tidsrommet filmen har hoppet over, men når du ser filmen er det forståelige grunner til at dette ikke kunne bli med, men et lite savn er det likevel.
