Anmeldelse: Spider-Man: Into the Spider-Verse

Er Spider-Man: Into the Spider-Verse en av tidenes beste superheltfilmer? Det kan absolutt se sånn ut!

Noe som lett kunne blitt en trygg og tradisjonell historie, eksploderer i et hav av farger, lekenhet, moro og patos.

Into the Spider-Verse er bare så innmari gøy. Det er ingen enklere måte å si det på.

At filmen er en nytelse å se på hjelper også. Animasjonen er annerledes, men gir filmen et uttrykk som er ene og alene dens eget. Det er som å se på en tegneserie, som utvikles på en måte som bare kan bli gjort med levende bilder. Det føles som noe som bare kunne blitt laget digitalt, og det er deilig å se en animasjonstil som tenker utenfor boksen.

Ofte er det enten at de prøver å etterligne den tradisjonelle 2D-stilen, eller den mer klassiske 3D-animasjonen som finnes i Pixar- og Disney-filmer. Her er det eksperimentering. Dette er en superheltfilm som bruker animasjonen på en måte som bare kunne blitt brukt her.

Det oser kvalitet og en kjærlighet til Spider-Man på alle nivåer. Humoren sitter som et skudd, og de øyeblikkene hvor du skal føle, så føler du som bare det. Den klarer balansen mellom å fungere nydelig som sin egen film, men om du har stor kjennskap til Spider-Man-universet, vil det by på mange godbiter.

Det merkes at dette er en film hvor de som står bak har brydd seg. De har gått inn for å lage en film som skiller seg ut fra resten av mengden, og prøvd å gi følelsen av å lese et Spider-Man-blad for første gang.

Man bryr seg ikke en gang om at dette er nok en opprinnelseshistorie. Det hjelpes av at denne gangen er det Miles Morales vi blir kjent med. Peter Parker er også med i filmen, men han er en veteran på dette tidspunktet, mens Miles er en ung gutt, som har en annen historie enn den vi har sett mange ganger før med Peter.

Det er likevel den tradisjonelle «gutt møter edderkopp, edderkopp biter gutt, kroppen til gutt begynner å oppføre seg rart historien», og det er jo halve grunnen til at vi ser på. Spider-action er det mye av. Her får vi heftige kamper med noen av Spider-Mans største fiender. Det er herlig, og det er en frihet som føles når det svinges rundt, som jeg tror er på grunn av animasjonen.

Som det blir fortalt i traileren, og gjennom tittelen, er dette en film som tar for seg flere alternative dimensjoner. Gjennom diverse plot, så kommer det flere Spider-personer til Miles Morales’ univers. Det er herlig å se alle disse ulike personene omgås, og noen er særere enn andre. Hva som må til for å være en Spider-Man må Miles Morales hanskes med.

Det er Miles Morales som er kjernen i filmen. Hans forhold til familien sin, trøbbelet med å forholde seg til sine nye krefter, og generelt vanskelighetene med å være en tenåring. Det er en dybde der som har manglet i mange av de andre Spider-Man-filmene. Hans ferd til å bli en Spider-helt engasjerer. Forholdet til faren er spesielt rørende, og jeg mistenker allerede nå at det kommer til å bli en av de emosjonelle kjernene i de fremtidige filmene som kommer.

Dette er slik superheltfilmer bør være! Som en tegneserie på sitt beste: fulle av action, humor og patos. Into the Spider-Verse er en film som bare kunne blitt laget som en animasjonsfilm, og det hjelper den i å lykkes. Den bruker mediet sitt for alt det er verdt. Om dette er fremtiden til Sony sine Marvel-filmer, så er jeg all in.