Anmeldelse: Spider-Man: Far From Home

Langt hjemmefra, men fortsatt nært og kjært!

Selv om Avengers: Endgame (2019) markerte et pop-kulturelt høydepunkt i  den globale filmverdenen så utgjør Spider-Man: Far From Home faktisk en viktig milepæl i seg selv. Den markerer nemlig avslutningen på fase 3 i det såkalte «The Marvel Cinematic Universe». Marvel Studios har til nå prøvd å gjøre ting litt enklere for fansen ved å sortere film-universet sitt inn i faser. Fase én inneholder filmene fra 2008 til 2012, fase 2 fra 2013 til 2015 og fase tre fra 2016 til 2019.

Så selv om Endgame var en klar avslutning på en lang reise så er Far From Home raskt på plass for minne oss på at reisen er langt i fra over.

Reisen vi blir med på i denne filmen starter med at vi møter en Spider-Man som er litt mett av dage. Etter å ha vært delaktig i  noe som kan beskrives som verdenshistoriens største kamp for menneskeheten så er Peter Parker klar for å henge superheltkostymet sitt opp i klesskapet for så å unne seg en velfortjent ferie gjennom Europa med skoleklassen sin. Han finner fort ut at ferie er oppskrytt og han er fort tilbake i drakten ansikt til ansikt med nye trusler.

Jeg vil først nevne at det har tydelig blitt en veldig populær trend for disse storfilmene å lokalisere seg i så mange land som overhodet mulig. Eksempelvis så er dette noe vi har sett i filmserier som Fast and Furious, Mission Impossible, Transformers og Men in Black. Dette er langt ifra et negativt aspekt med mange av disse filmene, men i denne filmen så følte jeg det skapte en unødvendig stressfaktor.

Vi følger Peter og hans skoleklasse mens de besøker flotte byer som Praha, Venezia og London, men til tider så føles det som om de ikke tilbrakte mer enn tretti minutter i hver by. Personlig kunne jeg kanskje ønske at filmen valgte å ha flere minnerike scener på færre lokaliteter istedet for å stresse seg gjennom masse lokaliteter uten så mye tid til å stoppe opp å nyte stundene og omgivelsene.

Med det sagt så er jo denne gjengen av skuespillere som vanlig fulle av sjarm og energi. Tom Holland beviser nok en gang at han er, etter min mening, den beste skuespilleren som noengang har spilt gode, gamle Edderkoppen.

Vi er for det første vitne til hans forsøk på å imponere sin store kjærlighet, nemlig M.J. (Zendaya). Ungdomsromansen blomstrer og  spirer i denne filmen og det er jo alltid morsomt å se heltene våre i ukomfortable og alminnelige situasjoner.

Tom Holland er som sagt vel og bra i denne filmen, men han som virkelig stjeler showet her er Jake Gyllenhaal som Mysterio. Da jeg fant ut at denne filmen skulle introdusere en av mine favorittkarakterer fra Spider-Man universet ble jeg både lykkelig og litt bekymret. Det er alltid litt nervepirrende når karakterer man elsker skal bli filmatisert med stort budsjett for første gang. Vel, jeg er overhodet ikke bekymret lenger!

Marvel har nok en gang klart å oversette en komplisert og rik karakter fra tegneserie til live-action uten problem. De har tatt seg litt friheter med å endre karakteren en smule for at han lettere skal kunne passe inn i dette universet, men dette var endringer som jeg gledelig ønsket hjertelig velkommen.

Man får selvfølgelig mest ut av denne filmen hvis man på forhånd ikke vet om Mysterio sin relasjon til Spider-Man, så for sikkerhets skyld så skal jeg ikke gå inn på det i denne anmeldelsen. Jeg var veldig klar over denne relasjonen og av den grunn så får filmen en forutsigbarhet ved seg. Det stoppet heldigvis ikke underholdningsverdien da andre halvdel ble satt i gang. Her har vi noen sinnssyke scener som får Doctor Strange (2016) til å virke som en lett-hjertet søndagstur.

Andre halvdel av filmen er eksepsjonelt underholdende og noe av det mest visuelt kreative scenene jeg har sett i en superheltfilm, men første halvdel var dessverre litt i tregeste laget da jeg hovedsakelig bare satt å ventet på at forutsigbare ting skulle skje.

Denne filmen gjør en utrolig god jobb med å viderefølge eksemplet som har blitt lagt av tidligere filmer i «The Marvel Cinematic Universe». Det knyttes sterke bånd til tidligere filmer som igjen beviser at folkene bak både manus og regi er ti steg foran oss seere. Av denne grunn så leverer denne filmen masse flotte overraskelser.

Hadde denne filmen klart  å kontinuerlig opprettholde energien som siste halvdel så mesterlig utførte så hadde den uten tvil vært med i listen over mine favoritt superheltfilmer. Den brukte dessverre litt lang tid på å få fotfeste, for så å komme til det relevante og interessante, men totalopplevelsen lener seg absolutt til det positive.