Anmeldelse: Speak No Evil

Speak No Evil er Danmark sitt svar på en familietur som føles som et evig mareritt.

På ferie i Toscana møter en dansk familie på en nederlandsk familie som de får svært god kontakt med. De kommer godt overens.

Det hele ender med at de får et brev i posten om en invitasjon til nederlendernes hjem i Nederland. Den danske familien bestemmer seg for å ta en liten helgetur i bil til nederlandske trakter.

De ankommer nederlendernes sitt hus som «praktisk» nok ligger midt ute i ingenmannsland. I starten er familien veldig hyggelig, men etter hvert som timene går er det tydelig at de kjører sitt eget løp.

Denne helgen skal fort vise seg å bli den lengste og mest mareritt fylte helgen noensinne.

Filmen er regissert av Christian Tafdrup som tidligere har hatt regi på filmene En forelskelse (2008), Forældre (2016) og En frygtelig kvinde (2017).

På toppen av det hele har han også vært svært involvert i NRK-serien Parterapi (2018-2020). Han står for regien på TV-seriens totalt ti episoder.

Speak No Evil sin aller største styrke er «samspillet» mellom den danske og nederlandske familien. Det er konstante gnisninger mellom familiene som driver historien fremover med en sakte og stødig kurs.

Den danske familien spilles med en stødig hånd av Sidsel Siem Koch (Louise) som spiller moren, Morten Burian (Bjørn) spiller faren og Liva Forsberg spiller datteren deres Agnes.

Styrken til spesielt skuespillerne som spiller Agnes sin mor og far er hvordan de blir stadig mer usikre og fortvilet etter hvert som filmen beveger seg fremover.

Bjørn reagerer på andre ting enn det Louise reagerer på og motsatt. De er ofte ikke på samme side før ting virkelig går galt. Bjørn er for eksempel ganske konfliktsky, og vil helst unngå å komme i en stor krangel om den kan avvikles i startgropa. Louise er mer aktiv og observant, men det hjelper lite når Bjørn er svært godtroende av natur.

Den nederlandske familien består av moren Karin (Karina Smulders), faren Patrick (Fedja van Huêt) og sønnen Abel spilt av Marius Damslev.

Da den danske familien møtte dem i Toscana virket nederlenderne svært forståelige og lette å ha med å gjøre. De hadde lik humor og interessante historier å fortelle.

Dette endret seg drastisk når familiene samlet seg under samme tak i Nederland. Nå virket nederlenderne svært egoistiske, lite observante og veldig passiv-aggressive.

Det føltes nesten som om danskene hadde møtt på en helt annen familie som tidligere aldri hadde hatt noe med dem å gjøre. Tidligere samtaler og informasjon var komplett forsvunnet. Det man da satt igjen med var en liten nederlandsk familie som virket svært fiendtlige og kontrollerende i sitt eget hjem.

Danskene følte hele tiden at de måtte manøvrere seg forbi nederlenderne for å unngå å gjøre det til en vane å tråkke i salaten.

Jeg tror faktisk aldri jeg har sett en middagsscene i en film som har vært såpass klein og uggen, at den gjorde meg ukomfortabel på danskenes vegne.

Med en spilletid på 1 time og 37 minutter greier Speak No Evil å få presset inn mer enn nok informasjon til å brødfø det større narrativ. Seeren får flere gode grunner til å føle med hovedkarakterene.

Speak No Evil har et godt skrevet og smart manus som aldri tøyer strikken og troverdigheten altfor langt. I det øyeblikket man muligens skulle tro at filmen har skrevet seg inn i et mulig hjørne, så løses det på naturlig vis som mange kan kjenne seg igjen i.

Speak No Evil har dog et par spørsmål som kan ødelegge opplevelsen om man er av den pirkete typen. Hvorfor i granskogen kunne noen tenke seg å besøke en fremmed familie når man absolutt ikke vet noen ting om dem fra før av? Det går jo imot alt man lærer av foreldrene sine som barn. Om man legger for mye vekt på dette så rakner filmen fort i sømmene.

Brødsmulene spres jevnt og trutt utover handlingen og legger grunnmuren for et klimaks som har potensiale til å både overraske og sjokkere. Med all den oppsamlede informasjonen filmen gir deg bør du allerede ha en ganske god anelse om hvilken retning filmen vil ta i sitt klimaks.

Speak No Evil legger stor tillit til at klimakset vil blåse deg av banen. Det bør det også gjøre, for et skuffende klimaks vil suge ut all luften av ballongen.

Det er her Speak No Evil har sitt aller største hinder. Ved å bruke hele filmen på å sikte deg inn mot klimakset risikerer man fort å skuffe mange om det ikke er et helt vanvittig solid klimaks.

Man kan fort ende opp med en film som bruker all sin tid på å bygge opp til et klimaks og deretter ender opp med å skuffe. Et eksempel på dette er måten Ari Aster sin Midsommar (2019) brukte hele filmen på oppbygning mot et klimaks, som ikke helt føltes som den store finalen man ventet lenge på.

Jeg opplevde til og med i kinosalen at to stykker som satt ved siden av meg ble lei og tok fram mobilen. Der rettet de fokuset mot Snapchat istedenfor filmen som var på storskjermen. Det er med andre ord ikke alle som har tålmodighet til en film som tar seg god tid.

I mitt tilfelle slår heldigvis Christian Tafdrup på stortromma og leverer et klimaks som kun kan beskrives som et hardt slag i magen. Det var en svært intens kinoopplevelse og muligens en av årets aller beste. Det blir ikke lett å glemme Speak No Evil med det aller første.

Når det kommer til filmens lydspor så er musikken en faktor som bidrar til en helt spesiell stemning. Helt fra start får man høre musikk som ikke kan beskrives som noe annet enn røff, upolert og helt grusom (på en god måte). Musikken er en gjenganger gjennom hele filmen og får selv helt hverdagslige oppgaver som oppvasken til å virke som et stort mareritt.

Christian Tafdrup sa at han hadde som mål å lage «Danmarks mest ubehagelige film». Det har han klart med glans og mer til. Dette er kanskje til og med blant Skandinavias mest ubehagelige filmer som setter kraftige spor og vil huskes i tiden fremover.

Stor takk til distributøren Another World Entertainment som ga oss pressetilgang.