Anmeldelse: Sound of Metal

Sound of Metal er en ekstraordinær filmopplevelse. Med smarte virkemidler og geniale tekniske grep er dette et filmteknisk mesterverk.

Sound of Metal handler om trommisen Ruben (en nyansert og ærlig prestasjon av Riz Ahmed kjent fra HBO-serien The Night of) som mister hørselen.

Ruben spiller i et band med kjæresten (Olivia Cooke fra Me, Earl and the Dying Girl), men av åpenbare grunner er det ikke lenger mulig for Ruben å spille trommer. Han må finne ut av hva han må gjøre videre i livet og om han vil fortsette å leve uten hørselen, eller betale penger han ikke har for å få instrumenter som forbedrer hørselen hans.

Alt virker håpløst og håpløsheten smitter over på meg som seer. Ved hjelp av en tydelig start i filmen hvor Rubens daglige rutiner etableres, forstår man at han ikke kan leve uten lyd.

Ruben må være tålmodig og jeg fortsetter å være tålmodig med ham. På reisen følger vi Ruben når han må lære tegnspråk, lytte til sine indre lyder og oppdager døvesamfunnet og samtidig opplever jeg de samme oppdagelsene som ham. Riz Ahmed er svært sympatisk og spiller Ruben med en jordnær, fysisk tilstedeværelse – absolutt en kandidat til Oscar-sesongen.

 

 

 

 

 

 

Da Ruben mister hørselen starter lydklippingen å briljere med sine virkemidler. Lyden flytter seg flittig fra å være klar og tydelig, til plutselig å være tung og utydelig, eller ikke tilstedeværende i det hele tatt. Dette filmvirkemidlet påvirker meg direkte. Raskt og effektivt. Det tilgjengeliggjør en forståelse for hovedpersonen (og flere av de døve karakterene) og åpner opp for en ren, simpel forståelse av hvordan det er å ha hørselsskader i livet.

Hele lyd-design-avdelingen har gjort et makeløst arbeid hvor de klarer å manipulere lydbildet i filmen slik at jeg føler meg alt fra døv og tunghørt, til at jeg hører tydelig, til at jeg plutselig blir ekstremt sensitiv for lyd.

Et helt spekter av desibel og nivåer som forsterker følelsene protagonisten kjenner på og binder et kraftig bånd mellom meg som publikummer og karakterene på skjermen.

Vi møter en hel gjeng av mennesker som enten har hørselsskader eller er fullstendig døv. De aller fleste av skuespillerne spilles av folk som faktisk er døve, men skuespiller Riz Ahmed er det ikke. Han lærte tegnspråk og gikk med hørseldempere i øret under innspilling og kommuniserte for det meste via ASL (American Sign Language) under hele produksjonen.

Gleden Ruben og de andre karakterene finner gjennom stillhet og lek med tegnspråk spres lett på meg. Håpløsheten Ruben føler i starten forsvinner raskt og jeg begynner å misunne persongalleriet flere ganger for leken og magien de finner i stillheten.

Foto (Daniël Bouquet) har en vakker forståelse av hvordan et bilde kan skape lyd i det lydløse. Når jeg ser et fargerikt, bladfullt tre som blåser i vinden men alle former for lyd er tatt bort, starter hjernen min å aktivere «lydminner» slik at jeg ser lydene. Minnes lydene.

Det er dette som gjør filmen så magisk. Den åpner og introduserer sanser jeg ikke visste at jeg hadde. En nyoppdagelse av hva film og kino kan bety og gjøre.

Det er tydelig at nykommer-regissør (og manusforfatter) Darius Marder (The Place Beyon The Pines) vet hva han vil med filmen. Rolleprestasjonene, manusets driv, foto og spesielt lydbildet er mesterlig kontrollert. Sound of Metal er en unik, emosjonell og meditativ filmopplevelse.