Anmeldelse: Snømannen

Michael Fassbender som den norske detektiven Harry Hole i Snømannen.

Snømannen viser seg totalt ute av stand til å kommunisere den uhyggelige stemningen som den nevnte scener skaper i kildematerialet, og bader seg heller i overraskende klisjefylte og konvensjonelle virkemidler.

Hollywood-filmatiseringen av Jo Nesbøs spennende Harry Hole-thriller Snømannen er endelig her etter mange år i produksjon. Men dessverre er det blitt en gedigen skuffelse.

Filmprosjektet har vært gjennom mange faser hvor forskjellige bransjepersoner har vært involverte. Til slutt ble det svenske regissør Thomas Alfredson som stod for filmens regi, med stjerner som Michael Fassbender og Rebecca Ferguson, samt Val Kilmer og Charlotte Gainsbourg som trekkplaster.

I Jo Nesbøs syvende bok om den fordrukne politietterforskeren Harry Hole kommer en kvinne hjem etter å ha jobbet sent. Hun går inn i hjemmet sitt til mannen og sønnen som står og lager middag. Kvinnen sier at de har laget en veldig flott snømann ute i hagen, men de har ikke laget noen snømann, får hun til svar. Sønnen går bort til vinduet og blir forbauset og redd når han stirrer på snømannen som stirrer tilbake på ham.

Denne uhyggelige nøkkelscenen i Snømannen blir i Thomas Alfredsons filmatisering redusert til en platt og kjedelig sekvens hvor den uhyggelige snømannen bare blir plassert der for å være en referanse til boken, mens Alfredson legger fokus på morderen som vi tidlig får se følge etter kvinnen på vei hjem. Det blir heller ikke utvekslet noen ord om den uhyggelige snømannen som står i gårdsplassen, kun en SMS med et bilde av den utvekslet mellom mor og datter, som det har blitt til i filmen.

I Snømannen må Harry Hole (Michael Fassbender) og hans nye kollega Katrine Bratt (Rebecca Ferguson) nøste opp sakene hvor kvinner sporløst forsvinner og hvor det blir lagt igjen en snømann på åstedet.

Filmen går fort i svingene og spurter seg gjennom alle nøkkelpunktene fra kildematerialet, men på svært forhastet vis uten å klare å skape et driv eller en stemning som suger tilskueren inn i dette grå universet.

Snømannen burde blitt en veldig god underholdningsthriller. Hvorfor den ikke har blitt det er vanskelig å si, men realiteten er at prosjektet har blitt en tynn suppe med et svakt manus og uinteressant regi, med skuespillere og rollefigurer som ikke får rom til å utvikle seg eller sjarmere.

Filmen forsøker å få med seg alle de spennende sekvensene man finner i boken, men klarer ikke å sette de sammen til en helhetlig spennende historie. Det virker som om alle ledetråder og alle viktige historiepoenger bare faller i fanget til Hole og kollegaen Bratt, og filmen bare hopper fra den ene sekvensen til den andre uten å fange selve etterforskningen som er så essensiell i gode thrillere som for eksempel Seven (David Fincher, 1995) eller Memories of Murder (Bong Joon-ho, 2003).

Vi føler aldri på Hole eller Bratts frustrasjon eller forvirrelse. Filmen mangler en nerve, og dette blir unektelig negativt i møte med øyeblikkene hvor det er meningen at vi skal få mistanke til personer som potensielt kan være den gale morderen – filmen gir oss aldri rom til å gi oss en ordentlig mistanke, den bare slenger mistenkelige personer i trynet på oss som tilskuere og håper at vi forstår poenget. Deretter hopper filmen til neste «viktige» sekvens.

Snømannen virker som en produksjon med for mange kokker i kjøkkenet.

Traileren, som inneholder scener vi aldri får se i filmen, kan gi oss et hint om at det har vært uenighet i hva som skal vises og hva som ikke skal vises.

Filmen preges av et frenetisk tempo hvor den forsøker å gi oss alt for mye på alt for kort tid. Vi blir aldri kjent med Harry Hole.

Michael Fassbender ser ut som han gestalter Hole på autopilot – en rolle som dette, en fordrukken politietterforsker, med et manus som ikke gir oss tid til å bli kjent med ham eller forstå ham, er en rolle Fassbender kan gjøre i søvne på dette stadiet i skuespillerens karriere.

Det kompliserte forholdet mellom Hole/Fassbender og ekskjæresten, spilt av Charlotte Gainsbourg blir så lite overbevisende at det like så godt kunne blitt totalt utelatt, og tilbakeblikk til Val Kilmer som en tidligere etterforsker, med overdubbet stemme, er rett og slett pinlig dårlig.

Regissør Alfredson, som tidligere har laget veldig flotte filmer som La den rette komme inn (2008) og Muldvarpen (2011) imponerer lite med en fantasiløs, uoriginal og fargeløs regi. Her er formspråket vanvittig konvensjonelt og kjedelig.

Det gjøres forsøk på å skape flotte bilder av norsk natur og snø, men scener hvor vi følger biler med fokus på den flotte naturen som omringer veiene fremstår som kleine bilreklamer i måten kamera fanger det hele.